Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

Kultur i tiden kom inn på utfordringene som ligger i at Norge har
større innvandring enn tidligere, at innvandrerne kommer fra ikkevestlige
land, og at de som gruppe utgjør en permanent del av befolkningen.
Den mente at innvandringen fra ”fremmede kulturer” stilte
norsk kultur og samfunn overfor mer forskjelligartede impulser enn
innvandrergrupper fra vestlige land. Den la derfor vekt på behovet
for en bevisst balanse mellom hvordan nordmenn møter nye landsmenn
og nedarvede verdier som skal vernes om og formidles videre
til innvandrerne. På den måten mente Kultur i tiden at ”de fremmede
kulturer omplantet på norsk jord kan bli en positiv stimulans i
utviklingen av vår kultur” (st.meld. 61 (1991–1992), 107).
Det var økt innvandring til Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrå
bodde 135 947 personer med utenlandsk statsborgerskap i Norge i
1989 (SSB 1990). Til sammenlikning var det tilsvarende tallet
266 260 i 2008 (SSB 2008b). For å gjøre den norske kulturen i stand
til å møte disse utfordringene la kulturmeldingen opp til å styrke det
statlige ansvaret for den nasjonale felleskulturen. Man ville bygge et
nettverk av institusjoner som: ”sammen får ansvaret for å ivareta og
videreføre vår nasjonale kulturarv fra slektsledd til slektsledd”
(st.meld. 61 (1991–1992), 29).
Kulturmeldingens holdning til kulturbegrepet, og institusjonenes
ansvar for den nasjonale kulturarven, viste seg i omtalen av
Nasjonalbiblioteket. Den hadde som utgangspunkt at det var viktig
å fristille Universitetet i Oslo fra de nasjonale bibliotekoppgavene.
Mens den diskuterte de nasjonale bibliotekoppgavene og
folkebiblioteksektoren, falt fag- og forskingsbibliotekene utenfor
drøftingen. Når Nasjonalbiblioteket ble sett i sammenheng med
folkebibliotekene, hang det sammen med måten Kulturmeldingen
forstod Nasjonalbibliotekets oppgaver på. Meldingen ga hele
biblioteksektoren en sentral rolle som kulturformidlere, og som
aktører som skulle sørge for informasjonstilgang og det allmenne
opplysningsnivået: ”bibliotekene har ved siden av arkivverket til oppgave
å ivareta nasjonens kulturelle hukommelse” (st.meld. 61 (1991–
1992), 206). Det fremtidige Nasjonalbiblioteket, med hovedledelse
i Oslo og operative avdelinger i Oslo og i Rana, ble presentert som
et nasjonalt svar på den positive utviklingen av bibliotekene man ser
i mange fylker og kommuner.
115