Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

mellom Rana og Oslo var betydelig, både i kilometer og i kontrasten
mellom industribyens produksjonskultur og hovedstadskulturen.
I notatet konkluderte Skredeutvalget slik: ”Ut fra prinsipielle
overveielser om hva et nasjonalbibliotek skal være, vil utvalget tilrå
at det opprettes et eget nasjonalbibliotek med hovedsete i Oslo”
(NOU 1991:14, 110). Det er imidlertid vanskelig å spore hvilke
prinsipielle overveielser utvalget hadde gjort. I notatet finner man
verken referanser til internasjonale organisasjoners anbefalinger for
nasjonalbiblioteker som UNESCO eller IFLA, eller til tidligere
norske utvalgs vurderinger av nasjonale bibliotekoppgaver. Skredeutvalgets
prinsipielle overveielser var implisitte og utydelig formulert,
og anbefalingene om hva slags type nasjonalbibliotek Norge skulle
ha, ble knyttet til funksjonelle og administrative oppgaver.
Gjennom en rekke konkrete anbefalinger gikk Skredeutvalget
inn for nye institusjonelle praksiser og prinsipper. En anbefaling var
at de nasjonale bibliotekoppgavene ble skilt ut fra Universitetsbiblioteket
og overført til en institusjon i Oslo, som skulle bli
Nasjonalbibliotekets hovedavdeling. En annen var at det ble etablert
en administrativ ledelse med overordnet ansvar for avdelingene i
Rana og i Oslo. En tredje anbefaling var at man opprettet et styringsorgan,
og den siste at man opprettet et eget kapittel for Nasjonalbiblioteket
på statsbudsjettet. Videre gikk Skredeutvalget inn for at
man bygget et bibliotekbygg på Blindern og flyttet Universitetsbiblioteket
dit, slik at bygningen i Drammensveien kunne frigjøres
til et nasjonalbibliotek.
Skredeutvalgets notat viste at 1980-tallets teknokratiske begrun -
nelser for å etablere et nasjonalbibliotek var i ferd med å endres. Til
grunn for utvalgets svært konkrete argumentasjon kan man finne en
tenkemåte som nærmer seg den sømmelighetslogikken som preget
G. Munthes og Rugaas’ arbeidsgrupper. Skredeutvalget la vekt på
nasjon og identitet, og trakk inn formidlingsaspektet som sentralt.
Utvalget var svært opptatt av å begrunne behovet for en hovedavdeling
i hovedstaden, som utførte publikumsrettede nasjonale
bibliotekoppgaver. Det beskrev et nasjonalbibliotek som et kompetansesenter,
som skulle fungere som basis for boklig kultur og bidra
til utvikling av den medieteknologi som var nødvendig for kunnskapsorganisering,
gjenfinning, spredning og forskning.
103