Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

grunnen for forsøkene på å etablere et nasjonalt bibliotek i Norge.
To år etter vedtaket om å etablere et universitet og et universitetsbibliotek
i Christiania ble professor i klassisk filologi, Georg
Sverdrup, utnevnt til bibliotekets første leder med tittelen universitetsbibliotekar.
Han var også en av de sentrale menn på Eidsvoll
i 1814, hvor han var talsmann for det vi i dag kan kalle en nasjonal
rekonstruksjon. Det innebar at man postulerte en lang historisk kontinuitet
mellom det selvstendige Norge og den gamle norske staten
i middelalderen (Sørensen 2001, 67). Sverdrup sørget for at det ble
kjøpt inn bøker, og at Det Kongelige Bibliotek i København sendte
sin dublettsamling til biblioteket (UBO 1947). I 1814 fikk
biblioteket lokaler i det som er dagens Karl Johans gate 14, og åpnet
for lesesalsbruk og hjemlån. Da dublettsamlingen kom fra
København i 1815, var det ikke plass til den, og i 1816 flyttet
biblioteket inn i den gamle Rådmannsgård (i dag Oslos eldste bygning),
som en midlertidig løsning (Prytz 1989, 121–125). Plassproblemene
oppsto til tross for at det var svært liten produksjon av
bøker og trykte skrifter i Norge før 1830, noe som har sammenheng
med dårlige tider og få boktrykkere.
Adgangen til å låne bøker ble ikke bare benyttet av Universitetet,
men også av byens borgere. Etter spesielle søknader til Det akademiske
kollegium ved Universitetet var det til og med mulig for
”Udenbyesboende” å låne bøker. I 1817 var imidlertid antall
søknader så stort at Det akademiske kollegium fant det betenkelig,
og ba derfor om departementets bestemmelser. I en resolusjon fra
30. mai ble det bestemt at man ville åpne for at verker det ikke var
behov for til daglig ved Universitetet, kunne lånes ut til ”Udenbyesboende”
som bodde så nær Christiania at bøkene kunne leveres
tilbake i løpet av to til tre dager ved behov. Ut over dette overlot
departementet til Det akademiske kollegium og universitetsbibliotekaren
å fastsette mer konkrete regler for utlån (Drolsum
1911, 41). Med departementets resolusjon, og bibliotekets og Det
akademiske kollegiums tidlige praksis for utlån, var dermed Universitetsbibliotekets
funksjon definert videre enn til å bare være et
bibliotek for Universitetet.
Denne utvidede funksjonen grep også Sverdrup fatt i da han i
bibliotekets årsberetning fra 1826 skrev at fordi både Departementet
49