Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

versitets- og Riksbibliotek, samtidig som det ønsket å gi biblioteket
en egen budsjettpost på statsbudsjettet slik at det ikke lenger var
under Universitetets budsjettpost. Kirkedepartementet ønsket også
en egen budsjettpost for biblioteket, men fordi det var skeptisk til at
biblioteket skulle ha et dobbelt navn, foreslo det navnet Riksbiblioteket.
I Budsjettkomiteen i Stortinget var det uenighet om
navnet, og den innstilte derfor på å opprettholde navnet Universitetsbiblioteket.
Den gikk også inn for at bibliotekets budsjett ble skilt
ut som egen post under forutsetning av at den administrative forbindelsen
med Universitetet ble opprettholdt. Komiteens forslag ble
enstemmig vedtatt i Stortinget 3. mars 1909. Heller ikke denne
gangen førte forslaget til noen navneendring. Det ble derimot
foretatt en ompostering, slik at bibliotekets budsjett ble skilt ut som
en egen post (G. Munthe 1983, 41).
Selv om Drolsum ikke fikk gjennomslag for en navneendring,
sørget han for at Universitetsbiblioteket i 1913 kunne flytte inn i
nye store lokaler på observatorietomten ved Solli plass. Allerede i
sitt forslag til Det akademiske kollegium på begynnelsen av 1880tallet
beskrev Drolsum hvilke problemer som oppstod fordi
biblioteket hadde for liten plass (Drolsum 1880, 1881). Disse ble
heller ikke mindre selv om Drolsum sørget for en effektiv plassutnyttelse
gjennom en ombygging av Domus Bibliotheca i 1880årene.
I 1900 foreslo Drolsum at man skulle sette i gang planleggingsarbeidet,
og i 1906 ble det gitt bevilgninger. Sammen med
byggets arkitekt, Holger Sinding-Larsen, reiste Drolsum rundt for å
studere europeiske bibliotek. Da bygningen stod ferdig i 1913, var
den planlagt med tanke på mulige utvidelser for fremtidig
litteraturtilvekst (G. Munthe 1983). Ideen var å skape et bibliotek
som skulle vare i flere hundre år, uten at man behøvde å bygge for
mer enn 20–30 år om gangen (W. Munthe 1930). Man var fremtidsrettet
på vegne av den nasjonale skriftkulturen. Navnet Universitetsbiblioteket
ble hugget inn i steinbygningens fasade, og står der den
dag i dag.
Siste halvdel av 1800-tallet markerer overgangen til et moderne
samfunn. I tillegg til den videre utbyggingen av dampskipsruter, veier,
jernbanetraseer og telegraflinjer fikk landet telefon, fonograf,
grammofon, fotografi og kinematograf. Dette innebar en teknisk
59