Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

en ny nasjonal status. Tidligere hadde norske skrifter vært
pliktavlevert til København. Gjennom Kiel-traktaten og begivenhetene
i 1814 hadde Norge gått fra å være i union med Danmark
til å bli en relativt selvstendig stat i en personalunion med Sverige. I
den nye unionen fikk Norge beholde den nye grunnloven som ble
utformet våren 1814. Det var avgjørende for en norsk nasjonsbygging
at landet fikk utvikle en rekke egne politiske institusjoner i
unionen med Sverige. Grunnloven kan sees som første ledd i
utviklingen av en politisk offentlighet i Norge på 1800-tallet. Loven
knesatte den frie diskusjonens prinsipp, og ytringsfriheten ble en allmenn
rettighet. Den hadde også en annen paragraf som berørte
åpenheten i samfunnet, og som ifølge Ytringsfrihetskommisjonens
rapport fra 1999 var like revolusjonerende som § 100 (NOU
1999:27). Grunnlovens paragraf 84 sier at Stortingets dører skal
holdes åpne, og forhandlingene skal offentliggjøres ved trykking.
Dette innebar at det skulle være offentlighet rundt de politiske prosessene.
For at en slik offentlighet skulle fungere, var det nødvendig med
et institusjonalisert offentlig rom. Ved siden av de politiske institusjonene
vokste det også i Norge frem møteplasser på 1800-tallet,
hvor privatfolk kunne samle seg i kafeer, i restauranter, i teatre, på
konserter og lignende. Det vokste frem et innenlandsk ordskifte om
landets styre. Først på 1800-tallet kan man bruke Habermas’ begrep
om en borgerlig offentlighet i norsk sammenheng (Bastiansen og
Dahl 2003, 95). Ellers i Europa legges dette til 1700-tallet.
Pliktavleveringen til Departementet for Justits- og Politivæsenet
var en konsekvens av statens ønske om kontroll over det trykte ord.
Med dette hadde avleveringsloven ifølge tidligere overbibliotekar
Axel Charlot Drolsum (1911) ”et anstrøg af politimessig censur, som
gjorde sagen upopulær”. Dette var ikke den formen for forhåndssensur
man hadde hatt tidligere, for ifølge § 100 i Grunnloven var
forhåndssensur av trykt skrift forbudt. Trykkefriheten var likevel
begrenset, fordi gamle lovverk fortsatt var gjeldende etter 1814.
Trykkefrihedsforordningen fra 1799 var for eksempel gjeldende der
dens bestemmelser ikke var i strid med Grunnloven (NOU
1999:27). En form for ettersensur, som igjen fører til selvsensur, fort -
satte som en del av lovverket også etter 1814. Dermed kunne
47