Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

90
milliard ved utgangen av 1987. Jernverket ble nedlagt ved et
stortingsvedtak 6. mai 1988 (st.prp. nr. 113 (1987–88)).
Jernverket var et nasjonalt selvstendighetssymbol. Målet var
samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og ikke nødvendigvis bedriftsøkonomiske
krav til profitt. For Arbeiderpartiet var Norsk Jernverk
en symbolsak, og et av de store prestisjeprosjektene i etterkrigstiden.
Det var en del av den industrimoderniseringen som stod sentralt i
arbeiderpartistatens politikk etter krigen. Dette var en reguleringspolitikk
som bygget på et ideologisk kompromiss mellom arbeiderbevegelsen
og kapitalmakten. Partiet stod for samling om velferdsstat
og velferdskapitalisme. Produksjon skulle skape grunnlag for
nasjonal omfordeling. Blant annet fordi dette hadde en nasjonalstatlig
ramme, kaller Slagstad det en industrimodernisme (Slagstad
1998, 259–266).
Den nye nasjonalbibliotekavdelingen som ble etablert i Mo i
Rana i 1989, skulle erstatte deler av det nedlagte Norsk Jernverk, og
på den måten ville myndighetene løse to politiske problemer
samtidig. Man opprettet en nasjonalbibliotekavdeling som kunne ta
seg av alle uløste og nye nasjonale bibliotekoppgaver, samtidig som
man skaffet arbeidsplasser i Rana. Behovet for større bevilgninger
og nye institusjonelle løsninger hadde man allerede klarlagt gjennom
utvalgsarbeidet på 1980-tallet. Med nedleggelsen av Norsk Jernverk
dukket det opp en sjanse til å få finansiert det nye bibliotekprosjektet.
Det ble bevilget store økonomiske midler for å unngå massearbeidsløshet
etter at Jernverket ble nedlagt. Ved å etablere en kobling
mellom behovet for et nasjonalbibliotek til å ta vare på nasjonens
kulturarv og hensynet til distriktspolitikken ble det mulig å skaffe
penger til et prosjekt det tidligere hadde vært problematisk å
finansiere (Deildok og Strøm 1994, 112).
For norsk offentlighet startet etableringsprosessen med en
lekkasje fra Kultur- og vitenskapsdepartementet den 6. april 1988,
som innholdt et forslag om at nasjonale bibliotekfunksjoner skulle
legges til jernverksbyen Mo i Rana. Dette skjedde til stor overraskelse
for både Universitetet i Oslo og de ansatte ved Universitetsbiblioteket,
som hadde tatt del i drøftingen om en mulig utskillelse
av de nasjonale bibliotekoppgavene. Lokaliseringen av et fremtidig
nasjonalbibliotek hadde ikke vært diskutert tidligere, men de fleste