Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

78
Etter krigen skapte NRK en felles nasjonal referanseramme, på
en måte som ingen andre medier hadde klart tidligere. Dette skjedde
i hovedsak gjennom radioen de første årene etter fredsslutningen,
og fortsatte med fjernsynets rekordraske ekspansjon i tiåret 1960–
1970. Monopolstillingen var åpenbart nasjonsbyggende. Her er det
et interessant sammenfall i tid, som kanskje ikke er tilfeldig. NRKs
glansperiode som nasjonsbyggende institusjon faller i nøyaktig
samme periode som da den administrative eliten dyrket en teknokratisk
tilnærming til politikk. Det kan dermed se ut til at NRKmonopolet
fungerte som en kulturell garantist for at det nasjonale
fellesskapet kunne tas som en selvfølge. Det var derfor ikke
nødvendig å nevne nasjonal kultur verken i offentlige dokumenter
eller i den generelle politiske debatten. Dette mediesystemet var forholdsvis
stabilt frem til 1980-tallet. Da det ble åpnet for nærradiokonsesjon
i 1981, var kringkastingsmonopolet brutt. Dermed var
det bare et spørsmål om tid før også fjernsynsmonopolet gikk i oppløsning.
De elektroniske medienes store betydning kommer tydelig frem
i en oversikt over publikums kontakttid med medier fra slutten av
1970-tallet, rett før Furreutvalget ble nedsatt i 1980. Total mediekontakttid
var 5,3 timer hver dag. Dette fordelte seg på radiolytting
1,9 timer, fjernsynsseing 1,6–1,7 timer, avislesing 0,6–0,7 timer,
lesing av tidsskrifter og ukeblader 0,2, boklesing 0,3 og lytting til
plater og kassetter 0,5 timer. Kinobesøket var ikke målbart (NOU:
1984:3, 30). Nasjonens hukommelse lå definitivt ikke bare i
skriftkulturen. Sammen med disse generelle endringene i medie -
bruken lå det også en konkret episode bak nedsettelsen av Furreutvalget.
Ifølge et intervju Berge Furre ga i P1 i NRK radio den 16.
juni 1988, hadde NRK slettet opptakene fra den historiske folkeavstemningsnatten
om EF i 1972 (Furre 1988). I NRK var det rutine
å bruke båndene om igjen for å spare penger.
Endringene i mediesituasjonen gjorde det vanskelig å få til
arkiveringsordninger som ga et dekkende bilde av allment tilgjengelig
informasjon i samfunnet. Den nye teknikken hadde ifølge
Furreutvalgets innstilling ført til at en stor del av kultur- og vitenskapsformidlingen
skjedde i ”andre media enn papir, t.d. som mikroformer,
som film, grammofonplater, fonogram, videogram, EDB-