Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

114
ifølge Kulturmeldingen store utfordringer for et lite land og språk -
område som Norge (st.meld. nr 61 (1991–1992).
Meldingen la stor vekt på å ivareta den nasjonale kulturarven,
som den mente var truet både ved at lokale kulturer styrkes, og ved
det internasjonale mediemangfoldet. Ifølge kulturmeldingen kunne
dette mangfoldet komme til å fortrenge viktige deler av den kulturen
som skulle være norsk fellesarv og skape norsk identitet. Den tok
utgangspunkt i at arven av kunst og kultur var et folks felleseie, og at
grunnlaget for en felles identitet var lagt gjennom felles verdier, felles
språk og levevilkår. Kulturmeldingen argumenterte for at Norge
måtte opprettholde landets nasjonale kultur, som en del av et større
internasjonalt mangfold.
Kultur i tiden mente at en satsing på den nasjonale kulturen
måtte bære i seg stor respekt for andre lands kulturer. Likevel var det
norsk identitet som skulle stå i sentrum: ” I det å styrke norsk kultur
ligger ikke at den er bedre enn andres, men at den er viktig fordi den
er vår. Fordi den bærer i seg nettopp vår historie, våre tradisjoner,
vår levemåte, den form og det uttrykk som generasjoner før oss har
gitt sine tanker og drømmer” (st.meld. nr 61 (1991–1992), 25). Den
norske væremåten ble åpent tematisert i kulturmeldingen. Årsaken
var at man så at det fantes alternativer, og kulturbegrepet ble brukt
om det elementet som skapte forskjell mellom folkegruppers ulike
tradisjoner og historie (Hompland, Berg Eriksen, Tjønneland, 2003,
101). Meldingen så likevel ingen nødvendig motsetning mellom
behovet for å ivareta egen kultur og ønsket om å være åpen for andre
lands kulturuttrykk, og ønsket å påkalle toleranse for innvandrerne
som hadde andre vaner enn oss. Bak dette nokså tvetydige budskapet
ligger det et klart definert syn på kultur.
Meldingen skrev seg inn i en tradisjon hvor man definerer
nasjonale kategorier som de mest sentrale skillene å forstå verden ut
fra (Brubaker et al. 2004, 10). I møtet med det fremmede legger man
vekt på å opprettholde og fremme egen kultur. Denne formen for
argumentasjon har klare likhetstrekk med den man kan finne i kontinental
konservativ tenkning (Takle 2007, 249). Opprettholdelsen
av det nasjonale fellesskap skjer ved å bygge på felles kulturelle verdier
som er vokst frem historisk, som arv, etnisitet, språk, religion, tradisjon
og myter om slektskap (Smith 2008, 19).