Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

86
isolert fra omverdenen. Dette gjaldt spesielt for Norge, som var en
del av en felles dansk-norsk skrifttradisjon til langt ut på 1800-tallet.
Selv om et nasjonalbibliotek skal ha dokumenter publisert i Norge
som sin hovedoppgave, kunne det ifølge Muntherapporten ikke være
uten utenlandsk materiale. For å få et bilde av norske samfunnsforhold
må man kunne studere disse i sammenheng med utviklingen i
andre land. Ut fra hvordan fremmede forhold har vært med på å
prege norsk virksomhet, resonnerte Muntherapporten med at det
også var nødvendig å ha en utenlandsk boksamling i et norsk
nasjonalbibliotek.
Til tross for at G. Munthes arbeidsgruppe var såpass tydelig om
sammenhengen mellom norsk og utenlandsk materiale, foreslo den
som et overordnet prinsipp at de utenlandske samlingene skulle følge
Universitetsbiblioteket. Det som skulle bli igjen i et nasjonal -
bibliotek, var utenlandsk litteratur i det omfang som er nødvendig
for at de som arbeider med det norske materiale, skulle være i stand
til å studere ”vårt land og vår kultur” i en vid sammenheng. Munthe -
rapporten foreslo at et nasjonalbibliotek utelukkende skulle konsen -
trere seg om verker som var utgitt i Norge, handlet om Norge, eller
var utgitt av nordmenn i utlandet. Samtidig oppfordret arbeidsgruppen
Norske avdeling og spesialsamlingene til å undersøke hvilket
utenlandsk materiale de mente måtte være tilgjengelig for studier av
det norske. Dermed la Muntherapporten fra 1986 opp til at de utenlandske
samlingene skulle skilles ut fra et fremtidig nasjonalbibliotek.
Både Universitetsbiblioteket og Universitetet i Oslo ønsket en
snarlig løsning for de nasjonale bibliotekoppgavene. Ved Universitetsbiblioteket
hadde man ifølge dets daværende leder, Jan Erik
Røed, siden 1984 arbeidet ut fra et overordnet mål om at biblioteket
skulle deles og universitetsbibliotekdelen skulle flyttes til Blindern
(Røed 2006). Mens debatten raste, var plassproblemene bare blitt
større og større. Den ene samlingen etter den andre var blitt flyttet
ut til fakultetsbibliotekene, som etter hvert var etablert for å løse de
lokale bibliotekbehovene. Fordi blikket nå var rettet mot Blindern,
og fordi det lå i kortene at det var Nasjonalbiblioteket som skulle
overta bygningen i Drammensveien, ble de utenlandske samlingene
flyttet ut, hevdet Røed (2006, 6).