Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

Selv om Keysers etterfølger, den store boksamleren og litteraten
Paul Botten-Hansen, arbeidet med en systematisk katalog og
utskillelse av en norsk avdeling, var det ikke mye han rakk i de seks
årene han ledet biblioteket fra 1863 til 1869. Den årlige tilveksten
under hans periode var på 3500 bind. Det nasjonale aspektet lå imidlertid
til grunn for at Botten-Hansen ga sin store samling norske småtrykk
(småskrifter, politiske brosjyrer og lignende) til biblioteket.
Den 8. oktober 1868 henvendte han seg til Det akademiske
kollegium med en forespørsel om han kunne overrekke sin samling
til biblioteket. I denne tok Botten-Hansen utgangpunkt i hvilke
mangler som ville oppstå i samlingene som en følge av at Norge ikke
hadde en pliktavleveringslov. ”Men forsaavidt Universitets-Biblio -
theket som vor eneste omfangsrige offentlige Bogsamling tillige skal
have den Opgave at være et National-Bibliothek, vil det med Hensyn
til Fuldstændighed ikke kunne fyldestgjøre den fremtidige Forskers
Krav” (Botten-Hansen 1868, 83). Denne begrunnelsen reflekterer,
på samme måte som Sverdrups beskrivelse, en oppfatning av
biblioteket som både et universitetsbibliotek og et nasjonal bibliotek.
Botten-Hansen ville bevare så mye som mulig av verkene for
ettertiden. Her var hans syn i tråd med vår tids forståelse av nasjonale
bibliotekoppgaver, slik vi har sett at de er definert i internasjonale
organisasjoner som IFLA og UNESCO. Botten-Hansen la vekt på
at man ikke ville kunne vite hva som ville være interessant for
ettertiden, og at alle opptrykk ville kunne være av interesse. Han
trakk frem skolebøker og religionsbøker som eksempler på hvordan
disse i ettertid ville kunne være viktige kilder til kunnskap om
skolevesenet og oppdragelsens historie i landet. Både i vår tids norske
lov om pliktavlevering og i Nasjonalbibliotekets praksis er det et
overordnet mål at samlingen må være fullstendig, fordi ingen vet hva
som vil være interessant for ettertiden. På midten av 1800-tallet
hadde ikke dette synet vunnet hegemoni på samme måte som i dag.
Botten-Hansens ideer om å bevare hele nasjonens skriftkultur stod i
kontrast til tankene bak den liberale håndverksloven fra 1839, som
ikke påbød noen pliktavlevering av skriftlig materiale.
I tillegg til bøkene var den økte mengden av aviser, tidsskrifter
og pamfletter vesentlig for fremveksten av en norsk offentlighet på
1800-tallet. I første halvdel av 1800-tallet ble det etablert rundt 70
53