Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

1890). Denne forståelsen av det nasjonale var i pakt med tiden. I
løpet av 1800-tallet var det etniske elementet i nasjonsforståelsen
styrket. Dette ser man også tydelig i Nordahl Rolfsens lesebok fra
1892. Her defineres folk ut fra slektskap og bosted: ”’Men hør nu
paa mig en liden stund. Ved du, hva et folk er, Tulla?’ ’Det er alle de
mennesker, som bor i et land.’ ’Lad os heller sige, at det er mennesker,
som er i slegt med hverandre. Normændene er et folk, svenskerne er
et folk, og de danske er et folk’” (Rolfsen 1974, 238). Denne leseboken
er trykt i mange opplag og utgaver, som gir et samlet antall på
8 500 000 eksemplarer. For flere millioner norske elever har boken
vært det første møtet med lesning og kunnskap. Den har vært sentral
for norsk nasjonsbygging, den språklige og kulturelle standard og
utviklingen av en felles nasjonal identitet. Sitatet ovenfor er ikke
nødvendigvis lest av alle, for det fantes mange forskjellige varianter
for de ulike klassetrinnene, men det viser tydelig tankegangen som
preget nasjonsforståelsen rundt århundreskiftet.
Et selvstendig riksbibliotek
I 1922 overtok Wilhelm Munthe stillingen som leder av Universitetsbiblioteket,
en stilling han hadde frem til 1953. (Wilhelm
Munthe vil gjennomgående bli vist til som W. Munthe for ikke å
blande sammen med hans sønn Gerhard Munthe, som var leder for
Universitetsbiblioteket fra 1969 til 1975.) Kort etter sin tiltredelse
tok W. Munthe i flere sammenhenger opp at biblioteket både burde
endre navn og skilles administrativt fra Universitetet for å fremstå
som et norsk nasjonalbibliotek. Med ønsket om en selvstendig
administrativ stilling for biblioteket gikk W. Munthe lenger enn sin
forgjenger, som bare hadde gått inn for navneendring og budsjettskille.
W. Munthe fremmet sitt forslag blant annet på bibliotekmøtet
i Trondheim i 1922, hvor han holdt foredrag om Universitetsbiblioteket
med tittelen Norges Riksbibliotek. Formelt sett,
argumenterte han, var navnet en tilsnikelse, men i forhold til institusjonens
praksis var det et korrekt navn. Ut fra de oppgavene
biblioteket hadde, mente W. Munthe den beste løsning ville være om
biblioteket bar navnet Norges Riksbibliotek, og med undertittelen
Universitetsbibliotek i parentes.
61