Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

150
komme tilbake til i diskusjonen om det digitale nasjonalbibliotek.
Noen digitale fortellinger har likevel ligget godt eksponert på nettsidene
hele tiden. En av disse er historien om Amundsens brev fra
Sydpolen, som presenteres slik: ”Noen historier vil liksom aldri gi
slipp på oss. De lever i minnet, og blir også del av en nasjonal hukommelse.
Kappløpet mot Sydpolen i 1911 er en slik historie. Vi vet alle
at Roald Amundsen kom først” (Nasjonalbiblioteket 2005g). Her
tas det for gitt hva den norske befolkning husker, og hva Nasjonalbiblioteket
mener det er viktig å minne om. Den åpne henvisningen
til forholdet mellom hukommelse, påminnelse og glemsel kobler seg
direkte til nasjonens historie og de norske polarheltene (Eriksen
2004). Dette er helt i samsvar med klassisk nasjonal historiefortelling,
slik Anderson (1991) drøfter den. Enkelte aspekter ved et lands
historie tas for gitt, det er viktig å minne om andre, samtidig som
mye er utelatt og glemt. Slike historier er en sentral del av det nasjonsbyggende
repertoaret i Norge, og Nasjonalbiblioteket fører denne
delen videre inn i den digitale epoken.
Gjennom sin formidling og opprettholdelse av klassiske, historiske
nasjonsbyggende fortellinger formidler Nasjonalbiblioteket
samtidig en forestilling om fellesskapet som prioriterer hvite, norske
menns innsats. Kvinner og minoriteter er svakt representert i disse
fortellingene. Formidlingspraksisen er gjennomgående historisk
orientert. Ved å bygge de felles fortellingene på fortiden ekskluderer
man de som kom til landet i nyere tid. De får ikke være med i den
nasjonale fortellingen. Fortiden brukes som eksklusjonsmekanisme.
Det er også innslag av en mer problematiserende nasjonal selvrefleksjon
i Nasjonalbiblioteket. Dette kommer blant annet til uttrykk i
den store fotohistoriske boken: 80 millioner bilder – norsk kulturhistorisk
fotografi 1855–2005 (Ekeberg og Østgaard Lund 2008). Den
handler om bruken av fotografi i det norske samfunn, og hvilke endringer
som har skjedd i løpet av 150 år. Med utgangspunkt i
sammenhenger mellom fotografi, historie, ideologi og estetikk viser
boken hvordan fotografiet kan åpne for en annen historisk og
estetisk forståelse enn den som belyses utelukkende gjennom skriftlige
dokumenter. Redaktørene har fått frem det sammensatte Norge.
Dette kommer ikke minst til syne i omslagsbildene. På forsiden står
et bilde av en mann med innvandrerbakgrunn fra Pakistan på Tøyen