Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

80
formidling av innholdet i bibliotekets samlinger var med i vur -
deringene. Selv om utvalget trakk inn at et nasjonalbibliotek vil ha
spesialsamlinger, var ikke disse av avgjørende betydning for opprettelsen
av et nasjonalbibliotek. Hvilke samlinger som skulle bli med
i et nytt nasjonalbibliotek, ville ikke utvalget ta stilling til, men skisserte
det som et fremtidig forhandlingsspørsmål (NOU 1984:3).
I likhet med Strandutvalget brukte Furreutvalget i hovedtrekk
en teknisk og administrativ form for argumentasjon da det
begrunnet behovet for et nasjonalbibliotek. Institusjonaliseringen
ble presentert som en respons på administrative behov. I Furreutvalgets
innstilling ser man imidlertid sprekker i denne formen for
handlingslogikk. Innstillingen bærer tittelen Frå informasjon til
kulturarv. En slik tittel skaper forventninger om at teksten skal
drøfte begrepet ”kultur” eller ”kulturarv”. Utredningen ga påfallende
vage definisjoner av disse begrepene.
Begrepet ”kulturarv” ble bare knyttet til etableringen av et
nasjonalbibliotek ett sted i utredningen. Det skjedde der Furreutvalget
argumenterte for at det var åpenbart at de nasjonale
kulturvernoppgavene biblioteket skulle ivareta, måtte bli skade -
lidende fordi disse oppgavene lå under Universitetsbiblioteket og
Universitetet i Oslo: ”Dette er ikkje til fordel for UiO, og det er til
skade for vesentlege nasjonale kulturoppgåver.” (NOU 1984: 3, 118).
Furreutvalget mente at det var uholdbart at Norge ikke hadde et
nasjonalbibliotek. Da utvalget gikk inn for å opprette et slikt
bibliotek, gikk det samtidig inn for en oppvurdering av kulturarven.
Furreutvalgets bruk av en teknisk og administrativ argumentasjon
slo også sprekker på et annet punkt. Det skjedde i en diskusjon om
formålet med avleveringsplikt. Her drøftet utvalget forholdet mellom
samtid og fortid. Det la vekt på at nåtiden vokser frem av fortiden, og
brukte formuleringer som at ”vi er vår historie” og ”når vi spør kven
vi er, må vi blant anna gå til vår fortid” (NOU 1984: 3, 21). Her
bruker utvalget et nasjonalt vi, hvor historien blir betraktet som formende
for dagens nasjonale identitet. Utvalget mente at det var en
førsterangs samfunnsoppgave å sikre at ettertiden har et romslig og
rimelig tilfang av kilder til kunnskap om vår samtid når den blir fortid.
Ifølge utvalget er det en kulturoppgave å sikre at ettertiden kan finne
svar på flest mulig spørsmål som kommende slekter vil stille om vår