Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

ståelse: ”Somme av dei sentrale premissane har vore at alle tek del i
ein felles, nasjonal kulturarv, og at ei av dei viktigaste oppgåvene i
kulturpolitikken har vore å styrkja denne nasjonale felleskulturen.
Denne forståinga har vore rådande heilt til i dag” (st.meld. nr. 48
(2002–2003), 107). Kulturmeldingen argumenterte videre for at
dette perspektivet ikke var holdbart lenger. Institusjonene måtte åpne
for flere ulike stemmer. Kulturelt mangfold ble beskrevet som en
verdi i seg selv, både for samfunnet og individet. Dette burde ifølge
Kulturmeldingen gjenspeiles i nasjonens institusjoner (st.meld. nr.
48 (2002–2003), 107). Dette kan tolkes som en åpen og inkluderende
holdning. En slik institusjonalisering forutsetter imidlertid en
bred enighet om både praksiser og prinsipper i institusjonene. Videre
bygger den på et premiss om at denne inkluderingen kan påvirkes
gjennom statlige inngrep. Her ser vi konturene av en ny strategi for
å beholde kontrollen over det kulturelle fellesskapet i en tid da det
ikke er mulig å skjerme seg mot endring. Gjennom statlige tiltak som
hyller endring og mangfold, skal man sikre seg at den reproduserte
nasjonale bevisstheten fortsatt i hovedsak er preget av tradisjonelle
norske elementer, også etter at inkluderingen av nye elementer har
skjedd.
Nasjonalbiblioteket ble fremstilt som den største og viktigste
institusjonelle aktøren i det norske biblioteklandskapet. Denne
rollen var knyttet til bibliotekets operative og forvaltningsmessige
funksjoner og dets oppgaver i forhold til det øvrige biblioteksystemet.
Ifølge Kulturpolitikk fram mot 2014 hadde videre utbygging
av Nasjonalbiblioteket første prioritet innenfor biblioteksektoren.
En sentral utfordring var knyttet til målet om å samle de to avdelingene
til en institusjon. Departementet fremhevet nok en gang
behovet for å ”byggja bru mellom dei to geografisk skilde avdelingane”
(st.meld. nr. 48 (2002–2003), 172). Samtidig var arbeidsdelingen
opprettholdt. I Rana hadde man for første gang etablert et
felles nasjonalt depotbibliotek i Norge. I Oslo stod publikumsfunksjonene
i sentrum.
Kulturmeldingens ønsker om å fremme kulturelt mangfold ble
ikke reflektert i omtalen av Nasjonalbiblioteket. I motsetning til
meldingens innledende del foregikk omtalen av den nye institusjonen
i en nøktern og teknokratisk form hvor man konsentrerte seg
127