Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

dokument og andre former for magnetisk og ikke-magnetisk lagring”
(NOU: 1984:3, 13). Furreutvalget foreslo derfor en utvidelse av
pliktavleveringsloven fra bare å gjelde dokumenter av papir til også
å omfatte EDB-dokumenter, lyd og bilde. Utvalget utvidet samtidig
dokumentbegrepet, slik at det skulle omfatte alle eksemplarer av et
medium som lagrer informasjon, uavhengig av teknologi. Dette
dokumentbegrepet ble siden innført i den nye pliktavleveringsloven
fra 1989.
Furreutvalget mente at en slik utvidelse av det pliktavleverte
materialet ville kreve at man hadde en egnet institusjon til å forvalte
det. Utvalget så det som svært vanskelig for Universitetsbiblioteket
å utføre de oppgavene de allerede hadde, og med en ny og utvidet
pliktavleveringslov mente utvalget at det ville bli helt umulig. Da
Furreutvalget presenterte sin innstilling i 1984, knapt ett år etter
Strandutvalget, støttet det forslaget om å etablere et selvstendig
nasjonalbibliotek: ”Utvalet vil så sterkt det kan, rå til at nasjonal -
bibliotekfunksjonane blir skilde ut frå Universitetsbiblioteket i Oslo,
og at det blir skipa eit eige Nasjonalbibliotek – bygd på Norske
avdeling og nokre andre samlingar” (NOU: 1984:3, 17). Nasjonalbiblioteket
måtte ifølge utvalget skilles ut fra Universitetsbiblioteket
både fysisk og administrativt, og fremstå som en selvstendig institusjon.
Forslaget om en ny pliktavleveringslov brakte et nytt argument
inn i debatten om de nasjonale bibliotekoppgavene. Hvis man ønsket
å utvide pliktavleveringsloven til nye medier, trengte man også en ny
institusjon, som var i stand til å håndtere dokumentene. På samme
måte som Strandutvalget beskrev Furreutvalget et nasjonalbibliotek
først og fremst som en teknisk, arkivliknende institusjon som skulle
administrere det pliktavleverte materialet. Det definerte et
nasjonalbibliotek til å være et offentlig bibliotek som har hovedansvaret
for å motta og samle inn, registrere, oppbevare og låne ut
dokumenter av papir og andre medier, som er produsert eller gjort
allment tilgjengelig i landet, og som det er avleveringsplikt for
(NOU: 1984: 3, 17). Heller ikke Furreutvalget trakk inn et
nasjonalbiblioteks oppgaver knyttet til det å være en kultur- og kunnskapsinstitusjon,
slik vi har sett det var definert i UNESCOs retningslinjer
(Lor, 1997). Verken spesialsamlingene eller samtidens
79