Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

22
forestillingen som en pragmatisk, ikke-utopisk variant med bonden
som fremste symbol. I den idealiserte forestillingen ble bonden tillagt
verdier som frihet, likhet og dannelse. Samtidig var bonden forbundet
med nasjonalt preget romantikk. Det siste ble ytterligere
styrket under nasjonalromantikken. Sørensen (2001, 20) beskriver
hovedlinjen i Norges nasjonale idéutvikling på 1800-tallet som ”en
romantisk modifisert, pragmatisk og bondsk opplysningstradisjon”.
Svært mange nasjonalismeforskere har analysert utviklingen av
ulike nasjonale tradisjoner ut fra den nevnte begrepsdikotomien
(Brubaker 1992, Greenfelt 1992, Koopmans et al. 2005). Uansett
hvilke begreper ulike forfattere bruker, og hvordan de definerer
skillet mellom de to forståelsene av det nasjonale fellesskapet, konstruerer
de begrepspar som bygger på de samme grunnprinsippene.
Smiths (1991, 8) nasjonalismeteorier bygger også på en dikotomi
hvor skillet går mellom et territorielt nasjonsbegrep og et etnisk og
kulturelt nasjonsbegrep. Det territorielle nasjonsbegrepet er fremstilt
som et vestlig begrep, kjennetegnet gjennom et avgrenset territorium,
lover, institusjoner, verdier, tradisjoner, like politiske rettigheter og
en felles offentlighet. Det etniske nasjonsbegrepet er definert som
en ikke-vestlig forståelse, bestemt ut fra etnisk avstamning, populær
mobilisering, lokale skriftspråk, og tradisjoner (Smith 1991, 11).
Vi kan finne igjen grunnprinsippene i de to nasjonsforståelsene
i dagens nasjonalstater. Statene har kombinert forskjellige elementer
til ulike tider, avhengig av politiske, økonomiske og kulturelle vilkår
(Baycroft og Hewitson 2006). I norsk nasjonsbygging har man kombinert
elementer fra de to nasjonsoppfatningene med Grunnloven
fra 1814 som et typisk rettighetsbasert uttrykk, og språkstriden som
et eksempel på kampen om et etnisk-kulturelt uttrykk. Selv om den
norske nasjonsbyggingen har sine spesielle elementer, har den klare
trekk felles med tilsvarende prosesser i andre europeiske land
(Burgess, 16).
Mange av de faktorene som brukes for å identifisere nasjonen,
er brukt for å definere etniske grupper, men også for dette skillet er
institusjoner utslagsgivende. Ifølge Gellner (1983, 1) er det avgjørende
for at styret i en nasjonalstat skal oppfattes som legitimt, at en
enkelt etnisk gruppe dominerer statsapparatet. I og med at de etniske
sidene ved nasjonsbegrepet ofte er fremhevet som nødvendig for