Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

134
(1991, 205) viser, konstruerer en slik metaforbruk den nasjonale fortellingen
som et livsløp. Dette skaper behov for en fortelling om tidsmessig
kontinuitet og identitet. Anderson mener at både moderne
personer og nasjoner har behov for å skape fortellinger om egen identitet,
men det er forskjeller mellom fortellingene. I den sekulære fortellingen
om en person er det en begynnelse og en slutt, en fødsel og
en død. Nasjoner har derimot sjelden en klar identifiserbar fødsel.
En nasjons død er aldri naturlig, og den er sjelden total. Nasjoners
biografier må skapes, og de er ofte formulert som fortellinger om en
oppvåkning.
I sin berømte tale om nasjonen fra 1882 var den franske filosofen
Ernest Renan (1994) opptatt av at det ikke bare er viktig hva som
blir husket i en nasjons fortelling, men også hva som blir glemt. Bare
det at man velger å trekke frem noe i en fortelling om nasjonens historie,
innebærer at andre ting blir overlatt til glemselen.
Selv om Nasjonalbibliotekets materiale ligger i magasinene, er
det behov for et handlende subjekt for å gjøre hukommelsen
virksom. Hukommelse kan defineres som evne til å lagre og gjenkalle
i bevisstheten tidligere erfaringer. Det innebærer en kombinasjon av
informasjonslagring og fortolkning. Fortolkning har nære bånd til
kategorisering, og dette er slående i Dewey-systemet. Det er et av
bibliotekfagets dominerende systemer for ordning og gjenfinning av
materiale, og er basert på emnekategorier. Kategorisystemet danner
et verdensbilde med pretensjoner om å være fullstendig. Dewey-systemet
representerer en forestillingsverden, på samme måte som ideen
om nasjonens vekst og fall i et verdensomspennende system av
nasjoner.
Bak Nasjonalbibliotekets intensjon om å ha landets mest komplette
samling av publisert materiale innenfor alle medietyper ligger
det et ønske om å unngå glemselen. Helst skal ikke noe av det norske
materiale bli glemt, men dette er umulig i praksis.
Intensjonen om å være så komplett som mulig gjelder alle bøker,
lydfestinger, filmer og elektroniske dokumenter som er utgitt i
Norge, siden Nasjonalbiblioteket er mottaksinstitusjon for alle typer
pliktavlevert materiale. Selv om Nasjonalbiblioteket bare er en av
flere forvaltere av nasjonens kulturelle produksjon, er det ingen
annen institusjon i Norge som har et slikt mangfold av materiale.