Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket

Gjennom de fire utredningenes enighet om behovet for et
nasjonalbibliotek på 1980-tallet var deler av grunnlaget for en felles
meningsstruktur lagt. Det var imidlertid uenighet om hvordan man
skulle definere de nasjonale bibliotekoppgavene. Muntherapporten
opererte med en kulturell og kunnskapsmessig definisjon. Utredningens
argumentasjon knyttet seg til tradisjonen etter Axel
Drolsum og Wilhelm Munthe, i en noe avbleket form. Selv om
Muntherapportens kulturelle tilnærming ikke fikk gjennomslag, ble
argumentasjonen hentet opp igjen på 1990-tallet.
Med Muntherapporten som unntak bygget 1980-tallets definisjoner
av de nasjonale bibliotekoppgavene fortsatt på en avideologisert,
administrativ og teknokratisk tilnærming til politikk. Den
tidens offentlige dokumenter var skrevet av, eller på oppdrag fra, en
teknokratisk og administrativ elite som ikke diskuterte ideologisk
ladede begreper. Slike størrelser var underliggende premisser for deres
beslutninger. Ifølge Slagstad hadde den nye styringseliten som var i
ferd med å ta makten i Arbeiderpartiet på denne tiden, gitt opp å
styre den samfunnsøkonomiske basis. I stedet ble styringsprosjektet
begrenset til ikke-økonomiske samfunnsfelt. Deres tenkning var
formet av markedstenkning og målstyring (Slagstad 1998, 518).
Dette kan være en av grunnene til at den første nasjonalbibliotekavdelingen
ble etablert i Mo i Rana, på ruinene av et av etterkrigstidens
største nasjonale industriprosjekter.
Nasjonalbiblioteket etableres i Mo i Rana
AS Norsk Jernverk i Mo i Rana ble etablert ved et stortingsvedtak i
1946. Hensikten var å sikre Norges stålproduksjon etter den andre
verdenskrig, samtidig som man ville man styrke næringslivet i Nord-
Norge. Det tok ni år å bygge jernverket, og produksjonen startet i
1955. Norsk Jernverk var en av Norges største arbeidsplasser, og fra
produksjonsstarten i 1955 og frem til 1975 økte innbyggertallet i
Mo i Rana fra 8000 til 26 000 (Slottemo 2007). På 1970- og 1980tallet
ble jernverket rammet av en internasjonal stålkrise, og ble et
permanent finansielt problem for den norske stat. Ved utgangen av
1983 var Norsk Jernverks samlede gjeld på ca. 2,2 milliarder kroner.
På grunn av bevilgninger til gjeldssanering var den redusert til ca. en
89