Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Alf Nielsen og skipsbyggermester Harald Hansen. Lærere som C.A. Rakkestad og Asbjørn
Syrrist ble også mye brukt som skribenter. Vi må derfor kunne si at denne informasjonskanalen
– den mest stabile og mektige av avisene – var et produkt sammensatt av ulike
stemmer som alle opererte innenfor avgrensede, inneforståtte ideologiske rammer, og som var
sterkt opinionsdannende i lokalsamfunnet Horten. Det var kun menn som utgjorde denne
fellesstemmen, men det var faktisk en kvinne som i kraft av sin posisjon kontrollerte den.
Ideen om den allmenne politiske stemmerett var en tanke som etter hvert ut over i 1890-årene
og på begynnelsen av 1900 modnes også i konservative kretser. Men i 1892 var Gjengangeren
ikke rede til å akseptere tanken om universalistisk stemmerett, også en del menn burde holdes
utenfor retten til å stemme: ”de sidste, svage Værn om Stabilitet i vort Statsliv feies væk av
den almindelige Stemmerett… ” (27/3-1892) Imidlertid ble kvinnens plass i intimsfæren
begrunnet med hennes medfødt evne til å være opptatt av bagateller, til å kunne snakke om
løst og fast på en måte som virket utviklende for barn:
”Med velberaad Hu har derfor Naturen villet at Kvindernes Samtaler skulle dreie seg om de samme Emner
bestandig, og det til og med de meste usammensatte og mest hverdagslige (…) Hvis Kvinderne i Almindelighed
i lige høi Grad fik Smag for mer ophøiede, mer indviklede og mindre hverdagslige Emner, er det sikkert at deres
Samtaler ikke ville staa i passende Forhold til Barnets spæde hjerne…” (4/2-1892) 6)
Her trekkes argumentasjonen om kvinnens eiendommeligheter ut i den ytterste konsekvens,
kvinnens fysikk bestemte hennes oppgaver, i dette tilfelle tungens beskaffenhet. Avisens
argumentasjon knyttes opp til en diskurs om komplementaritet og særart. Ridderligheten
overfor kvinnen, ønsket om å spare henne for den påkjenning offentlig arbeid ville medføre,
ble kombinert med tanken om kvinnen som et pludrende, enfoldig vesen, skapt til å oppfostre
og oppdra barn. Konservative synspunkter på kvinnerollen og kvinnens særegne natur ble
bestemmende for innholdet i begrepet femininitet:
”den kvindelige Naturens Adel, dens Renhed og Finhed vilde kunne tage Skade, og hendes Magt saaledes tabe
istedenfor at vinde, hvis hun faar politiske Rettigheder. (…) Kvinden maa ikke kastes ind i "Livskampens
Virevar.” (28/4-1892)
Hortens konservative lokalavis argumenterte mot kvinnelig stemmerett ut fra følgende
motivering:
1) Kvinnestemmeretten hadde ikke grobunn i folket.
2) Kvinner selv ønsket ikke stemmerett
3) Kun ugifte (myndige) kvinner ville få stemmerett, og det var akkurat den gruppen
kvinner som visste minst og interesserte seg minst for politikk.
4) Kvinnestemmeretten var imot kvinnens spesifikke natur.
5) Menn burde spare kvinner for denne påkjenningen.
Ida Blom 7) hevder derimot at organiseringen av kvinnestemmerettsarbeidet i stor grad var
betinget av ugifte kvinners innsats, de var økonomisk aktive og hadde mer kontakt med
samfunnet utenfor familien enn gifte kvinner. I motsetning til sine gifte medsøstre, brukte de
ikke tiden på husarbeid. Det økende antall kvinner i økonomiske aktivitet gjorde behovet for
politisk innflytelse for kvinnene sterkere, de ønsket å sikre bedre arbeidsbetingelser. Den
utdanning som flere og flere kvinner skaffet seg fra 1880-årene, gjorde dem mer i stand til å
forstå politikk og formulere sine krav. Etter Gjengangeren’s syn var det de gifte kvinnene som
hadde best greie på politikk - kun gjennom mannen kunne kvinnen erverve slik innsikt.
Kvinnen kunne ha innflytelse på sin mann, men den måtte utøves slik at omgivelsene og
offentligheten ikke merket det.
92