Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Marie Høeg ble spurt på årsmøtet om hvem som skulle betale reiseutgiftene for de utenbys
medlemmene i sentralstyre, og hun svarte at det bare var meningen disse skulle være med på
sentralstyrets årsmøte. Etter diskusjonen var det avstemning over endringsforslagene til
foreningens lover. Resultatet av avstemningen var ikke særlig gunstig for Hortens ledd: 51)
”Hortens Led Forslag 1 om Centralstyre med 5 Medlemmer, hvoraf 3 bør bo udenfor Kristiania faldt med 79
mod 652 St.
Hortens Led Forslag 2 om mindre Kontingent til Landsorganisasjonen 25 Øre faldt med 107 mod 618 Stemmer.
Det for Hortens og Drammens Led felles alternative Forslag om Nedsettelse af en Lovkomite faldt med 200 mod
524 St.”
Dermed nådde ikke Horten og Drammen fram denne gangen. Fredrikke Marie Qvams
dominans og autoritet var trolig for sterk innenfor organisasjonen på dette tidspunktet til at
endringer som hun ikke ønsket, lot seg gjennomføre. Det var nok særlig de utenbys
medlemmene som følte problemene sterkest i forhold til den sentrale ledelsen av foreningen
og strukturen i oppbygningen av organisasjonen. Men Horten, ved Marie Høeg, hadde satt i
gang en prosess som til slutt skulle føre til at lovene ble endret og strukturen ble mer
demokratisk i foreningen. Som vi har sett, måtte fru Qvam gi etter for presset i 1909, og
strukturen i foreningen ble endret. Men hun holdt foreningen i live helt til sin død i 1938.
Medlemmene utenfor Kristiania hadde følt seg tilsidesatt. Det man især anket over, ifølge
Agerholt, var nettopp at hovedstyret også fungerte som lokalstyre for Osloforeningen 52) De
enkelte medlemmene i hovedstaden hadde like stor innflytelse som en hel lokalforening,
mente mange. Selv om alle på papiret hadde lik rett, var foreningen styrt av et fåmannsvelde.
De fraværende medlemmene hadde ikke noe annet å gjøre enn å stemme etter styrets
direktiver. Agerholt sier at man klaget over at årsmøtene ble til den rene karikatur, til en aften
der stemmesedler ble talt opp istedenfor interessante og vekkende diskusjonsmøter. Det fantes
utover landet så mange prøvede krefter, så mange tenkende kvinner, som det ville være en
vinning å få med i styret. Men disse slapp ikke til. Man klaget også, som Hortens ledd hadde
påpekt, over at kontingenten var for høy, slik at leddene ble kvalt i økonomiske bekymringer
og ikke kunne ofre tilstrekkelig på det lokale agitasjonsarbeidet. 53)
Hortens ledd ønsket det fastsatt i lovene at minst tre styremedlemmer skulle være
utenbysboende. Et representativt system ville gi hver enkelt forening mulighet til å sende
delegater til årlige generalforsamlinger. Fru Qvam mente at et felles styre med utenbysboende
medlemmer ville bli et altfor tungvint apparat. Da måtte konferanser skje ved
korrespondanse, men i stemmerettsarbeidet gjaldt det å handle hurtig i det gunstige øyeblikk,
eller så å stå fast og ingenting utrette. Hun følte at L.K.S.F. hadde vært en suksess, og at det
nå gjaldt å vinne nytt land og ikke bruke tid på meningsløst lovmakeri. Agerholt sier:”Gang
på gang satte fru Qvam sin formannsstilling inn på å beholde de gamle lover, og hun ble ikke
kastet. Hun var for lengst blitt ett med L.K.S.F. og dens uunnværlige leder.”54)
I 1907 var det kommet til en krise. Drammen og Skien meldte seg ut, og slapp dermed å
betale halvparten av kontingenten til Kristiania. De intensiverte isteden virksomheten som
selvstendige stemmerettsforeninger. Drammen hadde stiftet fem nye ledd i Buskerud og
samlet inn tusenvis av underskrifter som ble oversendt den enkelte stortingsrepresentant.55)
Men Hortens ledd meldte seg ikke ut. Denne indre striden i L.K.S.F. kan nok være en av
årsakene til at organisasjonen ikke var så effektiv som den kunne ha vært om medlemmene
var mer samlet. Da F.M. Qvam ga etter i 1908, ble nye lover i den retningen leddene hadde
ønsket, vedtatt. Men da hadde kvinnesakens tilhengere vunnet en avgjørende seier i
65