Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

merke til. Men Tokheim peker på at dette initiativet avdekker at det fantes en forskjell i synet
på kvinnesak. Mens de fleste aktive innenfor NKF mente at kvinnesak innebar prinsipiell
likestilling med mannen, mente Dorothea Christensen at kvinnesak omfattet ethvert initiativ
som tok sikte på å lette kvinners daglige gjøremål.
I 1893 var det viktig at Gina Krog talte til kvinnene i Sandefjord - Dorothea Christensens
hjemby - på en måte som appellerte til de aktive kvinnene i byen. Hun sa at hun langt på vei
var enig i at kvinner burde vende tilbake til husarbeid og jordbruk - men med bakgrunn i
utdanning. Kvinner var uforberedt blitt kastet ut i fabrikkarbeid og var elendig betalte ofre for
storindustriens makt. Også staten betalte kvinner dårligere enn menn for samme arbeid.
Stemmerett var middelet til å oppheve kvinnenes ”stebarnslodd”. Det hadde vært forsøk på å
stifte en kvinnestemmerettsforening i byen tidlig på 1890-tallet, men denne ble av kort
varighet. 10) Kan hende var det ikke det helt rette miljøet for en stemmerettsforening i denne
byen, i hvert fall ikke i miljøet rundt Dorothea Christensen
Tone Hellesund viser til en dreining av husmorsaken etter århundreskiftet - mens
kvinnesaksbevegelsen i de første tiårene hadde lagt vekt på kvinners inntreden i det offentlige
liv, ble det i tiårene etter århundreskiftet flere og flere kvinner som engasjerte seg i saker som
angikk kvinnen som husmor og mor.11) Kari Melby mener årene 1900 til 1950 var
"husmorens epoke", og kaller denne prosessen en "husmorisering" av norske kvinner. 12)
Husmorsaken samlet kvinnene og ble massenes kvinnesak. Dorothea Christensen levde ikke
lenge nok til å oppleve dette, men dominerte kvinnesaksmiljøet i Sandefjord i den tiden hun
levde og utøvet sitt samfunnsengasjement ut fra sitt verdiståsted. Flere kvinnesaksforeninger
var fra 1890-årene opptatt av "husmorsak" som skolekjøkken, husstellkurs og husmorskoler,
og det var bred enighet innad i kvinnebevegelsen om å sette husmorsak på agendaen. 13)
Wenche Malo Windstad viser i sin hovedoppgave om Norske Kvinners Sanitetsforening at det
var en sammenheng mellom denne foreningen og arbeidet for kvinnestemmerett. Hun
betrakter KSF som en klar del av kvinnebevegelsen, og mener at kvinneorganisasjonene ble
innebygd i det politiske system på et vis, slik at de fikk innpass i partiene og i den statlige og
kommunale politiske styringen. Hun mener også at Sanitetsforeningen var en strategi for
kvinnestemmeretten ved å forberede, bevisstgjøre og synliggjøre kvinner på den offentlige
arena gjennom sin virksomhet. Fredrikke Marie Qvam uttalte at hun håpet at kvinnene
gjennom arbeidet i Sanitetsforeningen ville utvikle seg slik at de kunne fylle de krav som
borgerretten ville stille til dem etter hvert. Selv om kvinnene arbeidet med oppgaver som
tradisjonelt var knyttet til kvinneansvar, definerte hun foreningens arbeid som en del av
kvinnesaksarbeidet. 14)
Noter
1) Knut Hougen: Sandefjords historie 1932 s. 150
2) Moksnes 1984 s. 190
3) Norsk biografisk leksikon
4) Moksnes 1984 s. 190
5) Høeg og Mørck 1914 s. 436
6) Hougen 1932 s. 316
7) Norsk biografisk leksikon
Henriette Wulfsberg (1843 – 1906) Lærerinne. Overtok pikeskole i Drammen. Åpnet skolekjøkken ved skolen
sin og samarbeidet med Christensen i Sandefjord.
8) Tokheim, Marit: ”Norske Kvinners Nasjonalråd 1904 – 1916. ”Hovedoppgave i historie ved Universitetet i
Bergen. Våren 1975 s. 20
9) ibid s. 24
10) Moksnes 1984 s. 190
11) Hellesund 2003 s. 185
213