Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Hirdmann snakker om. Ved å kle seg ut og oppføre seg som menn, utfordret Berg og Høeg
samfunnets oppfatning av hva en kvinne var, og satt dermed spørsmålstegn ved samfunnets
essensialistiske tankegang., og når Høeg som kvinne gjorde seg maskulin, var det som om hun
ville skille mellom mannlig og maskulin - biologisk og sosialt kjønn.
Da Marie Høeg hadde bestemt seg for å danne en diskusjonsforening for kvinner i Horten,
henvendte hun seg første til en kvinne med et kjent navn, Othilde Hermanda Augusta Utheim.
Hun var gift med Jon Utheim, stortingsrepresentant for Venstre og dosent ved sjøkrigsskolen i
Horten. Utheim representerte Jarlsberg og Larviks Amt på Stortinget i perioden 1892 - 94.
Han var ordfører i Horten fra 1899 til 1901. 5) Jon Utheim var en av de 44
Stortingsrepresentantene som i 1893 stemte for kvinnestemmeretten i Stortinget, og han stod
også bak et forslag sammen med Ullmann og Hægstad som ble innlevert i 1892 til Stortinget,
om endring i grunnloven til fordel for statsborgerlig stemmerett for kvinner. Han hadde også
en mangesidig litterær virksomhet, blant annet skrev han statistikk over de statsborgerlige
valg 1882 - 1903. I 1902 ble han konstituert amtmand i Nordre Bergenhus og forlot derfor
Horten sammen med sin kone. Omtrent på denne tiden forlot også Marie Høeg Horten. På den
måten ble Horten tappet for energiske krefter i kvinnesaksarbeidet. 6) Othilde Utheim var en
viktig medspiller i kvinnemiljøet til Marie Høeg, hun var gift med en liberal
stortingsrepresentant, hun hadde gjennom sin ektemann vært deltager i et liberalt politisk
miljø og hadde dessuten status i lokalsamfunnet. Fru Utheim presenterte Diskusjonsforeningen
i Nylænde, hun var skrivefør og turde å delta i kvinneorganiseringen til tross for at
hun tilhørte det på mange vis konservative marinemiljøet. For Marie Høeg var det viktig å få
med en kvinne med status og anerkjennelse i lokalmiljøet, som samtidig hadde en viss politisk
forståelse og dannelse.
Julie Randers var den andre som ble kontaktet av Marie Høeg. Hun var lærerinne ved
Middelskolen i byen fra 1888 til 1898. Julie Randers omtales i Norske Kvinder 7) som en
iherdig, interessert og dyktig lærerinne som gjorde mye for organiseringen av lærerinnene i
høyere skole i Norge. I 1909 ble Julie Randers, mangeårig medlem av både Hortens ledd av
L.K.S.F. og Diskusjonsforeningen, valgt inn i hovedstyret for L.K.S.F. som nestformann.8)
Landsmøtet valgte Randers som nestformann og Fredrikke Marie Qvam som formann. Julie
Randers var en markant kvinnepersonlighet langt utenfor Hortens grenser. Men Randers var
trolig ikke selv til stede på landsmøtet i L.K.S.F., og hun nektet å motta valg som
nestformann. Dermed ble ikke Horten representert i sentralstyret i foreningen. Randers hadde
engasjert seg i fagforeningsarbeidet for lærerinnene på landsbasis, og hun hadde trolig mer
enn nok med dette arbeidet og de ulike verv hun hadde i flere av Hortens kvinneforeninger. I
tillegg til dette hadde hun fulltidsjobb på Horten Høyere Almueskole.
Julie Randers trakk seg som formann i Diskusjonsforeningen i 1909, kona til kommandørkaptein
Rosenqvist, Rina Rosenqvist, ble den nye formannen. Randers hadde selv tatt
beslutning om at hun burde trekke seg, av hensyn til "seg selv og foreningen" 9) Hun hadde
påtatt seg så mye arbeid utad at hun ikke kunne makte alt, og hun mente at det ville være til
Diskusjonsforeningens beste at det kom nye krefter til. Det var, mente hun, tegn til stagnasjon
innen foreningen, og det var viktig at styret ikke satt så lenge at det ikke merket denne
stagnasjonen. Julie Randers følte behov for å begrense oppgavene sine i 1909.
Julie Randers hadde engasjert seg sterkt i lærerinnenes sak. I 1898 ble det opprettet
lokalforeninger innenfor "Høiere skolers landslærerindeforening" i Kristiania, Bergen,
Trondheim, Tønsberg og Horten. I 1900 ble foreningen offisielt stiftet på landsbasis, og Julie
Randers ble viceformann mens Fredrikke Mørck ble formann. I 1906 overtok Julie Randers
80