Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

for mannsstemmeretten og kvinnestemmeretten ble også referert. Det samme ble de vedtatte
beslutningene, og det ble poengtert at Hagerup var hovedtaler for kvinnenes stemmerett.
Artikkelen ble avsluttet med fokus på kvinnenes reaksjon:
"Paa Storthingsgalleriet og i Logerne var der stadig fuldt under Mødet. Da Stemmeret for Kvinder blev vedtaget,
lød Haandklap fra Damerne i Logen og enkelte paa Galleriet. Men Præsident Arctander brugte strax Klubben og
paabød: "Ikke nogen Støi i Salen! Stille!" og saa blev det stille."
I en førstesidesartikkel (18/5-1901) kom imidlertid Holmestrandsposten med subjektive
betraktninger rundt kvinnestemmeretten. Avisen påpekte at det hadde vært en målestokk blant
mange når det gjaldt et folks kultur hvilket trinn kvinnen stod på, og at Norge nå hadde
kommet ganske langt fram fordi ingen europeisk stat hadde innført stemmerett for kvinner i
den utstrekning som Norge hadde. Avisredaksjonen berømmet innføringen av
kvinnestemmerettsreformen:
"At denne Reform var fuldt berettiget og moden til Gjennemførelse, derom har vi det bedste Bevis i dette, at
Høire som Venstre arbeidede for den. Og den Mand, som for en væsentlig Del kan tilskrives Æren for dens
Gjennemførelse, er Høires Fører professor Hagerup."
Men det var ulike syn på hvorvidt kvinnene ville vise seg tilliten verdig, hevdet avisen. I det
store og hele var få kvinner modne nok til å gjøre " fyldest for sig." Avisen reflekterte:
"Men er det ikke saa med alle store Reformer, at de igrunden gaar forud for sin Tid og derved opdrager den
kommende Slegt? Tænker vi paa selveste Grundloven, saa var visst Bønderne paa Riksforsamlingen - de, der
ved denne Anledning fik saa store Rettigheder -nærmest en Stafage om en Embetstand, der i
Fædrelandskjærlighed og Høisind følgte sin Lige. "
Holmestrandsposten mente at kvinnens deltagelse i det kommunale styre ville få stor
betydning. Kvinnene ville føre nytt syn med seg i mange av kommunens oppgaver og også
gjøre bedre arbeid enn mennene kunne gjøre alene. Særlig de selververvende kvinnene
fortjente stemmeretten:
"Desuden er af de stemmeberettigede Kvinder mindst 100 000 ugifte, selverhvervende, som ved egen Tid og
eget Strev har skapt sig en Stilling, og vi ved, at har de naaet saa langt, mangler de hverken Omtanke eller
Forstand, dertil er Kampen for Tilværelsen i vor Tid altfor intens."
Men den gifte kvinnens oppgave var fremdeles knyttet til den hjemlige sfære:
"Hvad de gifte Kvinder angaar, vil vel nu som før Hjemmet og dets Gjøremaal staa som det første og kjæreste
for enhver brav Kvinde. Og i alt, hvad der angaar dettes Interesse, vil hun staa som en trofast og aarvaagen
Vagt."
Når Lagtingets motstand mot kvinnestemmeretten var et faktum, uttrykte Holmestrandsposten
forundring over dette. Lagtinget hadde kun vært "Sandpaastrøingsmaskine for Odelsthingets
Beslutninger." Avisen gikk igjennom avstemningen i Lagtinget og sakens videre gang
gjennom stortingets avdelinger. Den fant resultatet av Lagtingets beslutning
"meget overraskende for alle, ikke mindst for Statsminister Steen, der i Lagthinget udtalte sig med stor Styrke
mod Udsættelse og for Lovens Vedtagelse strax."
Etter "Braavendingen" trykte Holmestrandsposten et telegram til avisen (25/5-1901) Her ble
handlekraftige stortingsmenn berømmet:"Mænd med Overbevisning!"
309