Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

"Jeg tror, at der er kvinder, som burde have lov til at deltage i det offentlige liv, det vil sige kvinder i
selvstændige stillinger, og som er "alene i verden", som man siger. Men tror man, at det vilde være heldig for
den ægteskabelige lykke, at trænge kvinden ind paa andre virksomhedsomraader?"
Ekteskapet var, i følge innsenderen, for kvinnen det høyeste mål og mening, og selv om
kvinnene hadde en slik natur at hun kunne finne seg til rette uten en ektemann, så var
ekteskapet etter Hotvedts mening det " egentlige omraade for den kvindelige virksomhed."
Kvinnen var spesielt skikket for utøvelse av huslige plikter, hun hadde tilegnet seg
"en flinkhed og færdighed, som bliver hende medfødt som et eiendommeligt talent. Det er derfor indlysende, at
dette gjennem aartusinder udviklede virskomhedsomraade er det naturligste for kvinden, os som har den mest
velgjørende indflydelse paa hendes aand og legeme."
Hotvedt argumenterte for at kvinnen burde holde seg i hjemmet og utøve den gjerning som for
henne var naturlig. Han fant at ethvert annet arbeidsfelt ville være fremmed for kvinnen og
stride mot hennes natur. Dette ville det ta mye "kamp og møie" å overvinne Han fryktet at
kvinnens inntrengen på det offentlige område ville skape store forstyrrelser i
komplementariteten og samspillet mellom kjønnene:
"Derfor maa vi befrygte at hine medfødte huslige og økonomiske dyder vil lidt efter lidt blive undertrykte, ja -
kanhænde de gaar tabt for de senere slægtsled, naar vi trænger kvinden ind paa andre virksomhedsomraader."
Innsenderen mente at det ikke fantes noe mer tiltalende enn en kvinne som tok ansvaret for å
lage til et hyggelig og godt hjem, og dette krevde henne fullt og helt. Ekteskapet ville da øve
en heldig innflytelse på begge parter. Han mente videre at kvinnen burde få lov til å være med
i det offentlige liv når det var bevist at dette ville tjene til å forbedre hjemmenes og landets
"aandelige og materielle udvikling. Men - kvinder og mænd - lad os blive enige om at arbeide for, at der kan
blive anledning for enhver hæderlig og selvhjulpen mand til at deltage i det offentlige liv. Da vil jo ethvert hjem,
hvor de bor en ærlig og stræbsom mand og kvinde, blive repræsenteret."
Inseratet forfektet en klar konservativ ideologi, kvinnens plass i hjemmets sfære ble begrunnet
med hennes medfødte "eiendommeligheter". Innsenderen fikk trykt sitt innlegg både i
Tønsberg og Sandefjord, i Venstreaviser i begge byene, og fikk derfor i stor grad gitt sitt
bidrag til den offentlige diskusjonen om kvinnens samfunnsrolle.
I 1893 kunne vi forvente at Vestfold refererte Gina Krogs foredrag og brakte nyheten om
dannelsen av en lokal kvinnestemmerettsforening. Men dette gjorde avisen ikke, kvinnestemmeretten
var forbausende fraværende i 1893-årgangen. Heller ikke 1894-årgangen av
Vestfold tok opp kvinnestemmeretten. Kun en gang ble Qvams radikale tolkning av ordet
"borger" i grunnloven nevnt:
"Amtmand Qvam har gjentatt sit lovforslag fra i fjor om forandringer i formandsskabsloven, sigtende til at gjøre
indførelsen af almindelig kommunal stemmeret med forholdsvalg mulig. De forandringer, som er foretat i
forslaget er i det væsentlige følgende: Da Qvam hævder, at grundlovens ord om de stemmeberettigede "norske
borgere", ogsaa omfatter kvinder, har han nu sløifet den utrykkelige bestemmelse om at ogsaa kvinder er
stemmeberettigede og valgbare til kommunestyret " (28/2-1895)
1896-årgangen har ikke noe stoff om kvinnestemmeretten.
Venstreavisen i Sandefjord formidlet praktisk talt ikke stoff om kvinnestemmeretten til
Sandefjordsbefolkningen i det hele tatt i denne perioden. Riktignok ønsket den kvinner i
225