Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

I Larviks historie finner vi en beskrivelse av møtet. 4) Møtet ble innkalt
"til Drøftelse af Kvindernes Organistaion og deres Stilling til de forestaaende Kommunevalg." Styret bestod av
fru sakfører Abrahamsen, fru adjunkt Andersen, fru konsul Falch, fru bankkasserer Odberg og frøken Jønsberg.
Kvinnene beskrives i Larviks historie som "damer med tilstrekkelig selvtillit."
Det var ikke adgang for menn til møtet, og forfatterne av Larviks historie mistenker mange
av de 24 innbyderne for å "handle mot sine menns politiske standpunkter”.
"Selv om det ikke finnes noe tilgjengelig referat av møtet, er det lett å se resultatene av foreningens arbeid: den
tvang alle partiene til å føre opp kvinner på listene, og det ble valgt inn hele 6 kvinner i bystyret. Denne første
seier ble også den største. Siden ble det så som så med deltagelse i bystyret.” 5)
Et synlig resultat av Abrahamsens nystartete forening var protesten som Larvikskvinnene
sendte i 1901 til Stortinget. 96 kvinner skrev under protesten. Kravet var: Ingen ytterligere
utvidelse av mannsstemmeretten så lenge kvinnene var utelukket. Protesten ble referert i
Stortinget sammen med liklydende protester fra Tønsberg og Ålesund. 6)
Augusta Abrahamsens ektemann, Lars Kristian Abrahamsen, var representant på Stortinget
for Larvik 1900 til 1903. Han var jurist og var formann i Larvik Venstreforening i 10 år.7)
Men selv om Abrahamsen var positiv til kvinnestemmeretten, sa han seg i debatten 8. mai
1901 i Stortinget ytterst misfornøyd med kvinnelige protestanter. De skulle petisjonere - be
om å få stemmerett - ikke protestere. 8) Abrahamsen sa han tillot seg å legge fram på
presidentens bord protesten fra Larviksdamene, men han likte ikke formen i adressen. Men
det var også noe annet han ikke likte ved kvinnehenvendelsen:
”Straks der er tale om mandsstemmeretten, kommer de hæseblæsende løpende og vil være med. Men hvorfor
faar man ikke deres eget forslag, saa at man kan debattere spørsmaalet om deres stemmeret alene og ikke som et
biforslag og et paahæng til mandsstemmeretten? Jeg tror, deres sag er saa stor at den fortjener at drøftes alene og
det er kun af interesse for sagen, at jeg synes, det er uheldigt, at den er kommet frem i denne form. Og hvad
stemmeretsadressen angaar, saa vil jeg sige, at den støder mig, fordi den protesterer mod at øve, hvad jeg mener
er ret mod endel mænd. Men jeg ser meningen, som ligger under ordene, og derfor vil jeg ikke gaa strengt i rette
med dem. De siger:”Saalænge kvinderne ikke tilstaaes stemmeret.”
Jeg kan nok forstaa, at det kan føles saart og tungt at de kvinder, som baade har kundskaber og interesser og som
har en inderlig trang til at gjøre sin mening gjældende i det offentlige liv, naar de ser at mændenes stemmeret
udvides, at ”allemands.stemmeretten” - som hr. Arctander kaldte den - indføres, samtidig med, at deres egne
krav puffes tilside; der er aldrig rum for deres krav. Det er ikke underligt, at de under saadanne omstændigheder
bliver bitre og protesterer, hvor de efter min mening skulde petitionere, bede om at faa stemmeretten selv. Det vil
jeg tilgive dem af hensyn til den uretfærdige behandling de har været gjenstand for i lange tider.---- Det er
enkelte af mine meningsfæller, som ikke vil gaa med paa kvindestemmeretten, idet de begrunder sin modstand
deri, at der ikke er arbeidet nok fra kvindernes side, at kravet ikke har vokset sig sterkt og dybt nok; men jeg tror,
de herrer tager feil. Jeg har, ialfald i de senere aar, neppe truffet nogen kvinde med større almeninteresser, uden
at hun har havt en inderligt og fuldt bevidst krav om at faa stemmeret og trang til at faa den; men
samfundsforholdene er slige, at det ikke altid er let for kvinder at troppe op til møder til alle tider.” 9)
Lars Kristian Abrahamsen var i utgangspunktet svært positiv til kvinnestemmeretten som en
del av demokratiseringsprosessen knyttet opp til jevnbyrdighet og rettferdighet mellom
kjønnene. Likevel var han opptatt av kvinnenes valg av metode, han forventet mer av
kvinneaktørene enn bare å bremse opp utviklingen av mannsstemmeretten, de burde etter hans
syn selv ta initiativ til å få ta del i denne medborgerrettigheten, ikke stoppe opp menns
demokratiseringsprosess. De burde bli handlende aktører som selv tok styringen i
forhandlingene om rettighetene.
156