Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

KSF hadde 23/1-1896 hatt et massemøte i Kristiania og vedtatt en resolusjon til Stortinget før
Qvams forslag om alminnelig kommunal stemmerett for kvinner skulle behandles i Stortinget.
Kvinnene i Horten, med Marie Høeg i spissen handlet raskt og fikk i stand en uttalelse fra
kvinnene i Horten, men også kvinnene i Larvik ønsket å være med i denne sammenheng.
Erika Hassel ledet møtearrangementet. Også en annen lærerinne ved Middelskolen, Pauline
Fredrikke Jønsberg, 40 år gammel, var aktivt med på planleggingen og arrangementet. Disse
tre ugifte lærerinnene var gode representanter for det Tone Hellesund kalte
”Peppermøsamfunnet”, og som i Horten var det disse som var igangsettere av kvinneaktivitet
knyttet til kvinnestemmeretten.
Kvinnene var engstelige på forhånd for at det ikke skulle bli fullt i Ynglingeforeningens sal.
Men denne var "aldeles fuldpakket af kvinder af alle samfundsklasser". Den lokale
konservative og moderate presse i Larvik var ikke særlig positiv til kvinnestemmerettsreformer,
og Hassel sier at det "ikke manglet paa velmente advarsler fra den mandlige side
mod ikke at holde mødet, da vi, som fik det istand, vilde komme til at undgjælde for det." 5)
Men kvinnene i foreningen gikk i gang med å "arbeide for den gode saken på den måte de
visste var best." Lærerinnene møtte motstand fra mannssamfunnet i Larvik når de ønsket å
samle kvinnene til et møte for å fremme en såpass kontroversiell sak som kvinnestemmeretten
var på dette tidspunktet. L.K.S.F. var ennå ikke stiftet, og i Horten var Diskusjonsforeningen
ennå på planleggingsstadiet.
Da møtet begynte, ankom redaktøren av høyreavisen, Jarlsberg og Larviks Amtstidende, med
spørsmål om referat var tillatt. Dette ble nektet ham fordi
"Diskussionsforeningens" dirigent, frk Erika Hassel, som tillige var dirigent under mødet, havde oplyst at intet
referat skulde tages af hensyn til dem af de tilstedeværende, som muligens da ikke vilde deltage i diskussionen,
redaktøren af byens venstreavis blev ogsaa af samme grund negtet referat"
Erika Hassel ønsket å beskytte de kvinnelige deltagerne fra menns spott og sjikane, hun
ønsket å skape et ”kvinnerom” hvor usikre og tvilende kvinner kunne føle seg trygge og
samtale om arbeidet for kvinnestemmerettsreformer. Hun ønsket heller ikke at pressen skulle
publisere navnene på de kvinnene som turte å være med, dette ville skape negativ omtale av
pionerene i Larvikssamfunnet, kanskje skremme noen kvinner vekk og heller være til en
belastning enn en inspirasjon for en kvinne med et gryende kvinnestemmerettsengasjement. I
følge Josefin Rönnbäck støtte stemmerettskvinnene på ulike typer motstand.6) En prinsipiell
motstand gikk ut på at kvinner og politikk ikke var forenelig i det hele tatt, en ”inntilvideremotstand”
gikk ut på at tiden eller kvinnen ikke ennå var moden og at andre spørsmål måtte
løses først. Men kvinnene møtte også en taus motstand. Denne motstanden hadde rot i troen
på at det å gi kvinnene en samfunnsrolle, ville være uheldig for kvinnene og for samfunnet, og
forårsake uorden i en velfungerende samfunnsordning. De som våget å stille krav om politiske
rettigheter for kvinner, brøt sosiale normer for hvordan man burde oppføre seg. Kvinnestemmerettskravet
skapte uorden i genusordningen. Stemmeretten ble dessuten sett på som et
middel til å gjennomdrive politisk reformarbeid og ville også kunne endre politikkens
innhold.
På møtet i Larvik var det frk Jønsberg som holdt det innledende foredrag "med varme og
begeistring". Hun ga en oversikt over kvinnesakens innhold og de goder som den hadde bragt
alle kvinner. Hun pekte på den nære forbindelse mellom kvinnesak og kvinnestemmerett og
viste hvordan kvinnestemmerettsreformen hadde hatt framgang rundt om i ulike land. Hun
hevdet at kampen i Norge hittil hadde dreid seg om innskrenket stemmerett, men på grunn av
Venstres politikk, var kvinnene nå tvunget til å be Stortinget om alminnelig kommunal
150