Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

og fordelene var begynt å melde seg. Kvinnenes stemmerett ville ikke straks endre det
politiske og kulturelle liv, reformen ville øve innflytelse langsomt. Kvinnen ville føre med seg
nye strømninger. Stang anså kvinnen for å ha større hjertevarme, åpnere forståelse for den
som led, en større frigjorthet fra doktriner og teorier. Høyre lovte liberal fremskrittspolitikk,
og Stang mente at partiet ikke kunne stille seg imot. Noen mente at det konservative partiets
oppgave var å stanse saken, kvinnene måtte vente ennå noen år. Stang var uenig i dette,
kvinnene hadde ventet. Han mente at tiden var kommet til å gå videre. Den nye velgermassen
som kvinnestemmeretten ga, gled umerkelig og jevnt inn i de gamle rekker. Nær 500 000
kvinner hadde hatt stemmerett ved siste valg, men alt fungerte normalt allikevel! Derfor ville
også alminnelig statsborgerlig stemmerett fungere, mente Stang.
Stangs syn seiret i partiet. Landsmøtet i Høyre vedtok å programfeste alminnelig statsborgerlig
stemmerett for kvinner. I en førstesides artikkel uttalte redaktør Christophersen seg
definitivt for denne reformen. Det var ennå 260 000 kvinner som ikke hadde stemmerett, og
redaktøren påpekte at det ikke lenger kunne gjøres noen prinsipiell innvending mot innføringen
av statsborgerlig stemmerett for kvinner:
"Den som vilde forsøke det, vilde drukne i en latterbølge. (...) Demokratiet skal uten avkorting raade i landet,
dertil er tiden inde."(4/7-1912)
Gjengangeren var altså i 1912 ubetinget positiv overfor innførselsen av alminnelig
statsborgerlig stemmerett for kvinner. Om ikke stemmerettsforeningen lenger var aktiv - så
forsøkte i hvert fall den konservative lokale presse å fremme positive holdninger for
reformen.
Gjengangerens valgmobilisering overfor kvinner som en spesifikk velgergruppe hadde
i 1912 avtatt. Kristine Bonnevie var igjen i Horten og holdt foredrag om "kvindens deltagelse
i det offentlige liv" i Diskusjonsforeningen. (Gjengangeren 18/10-1912) Dette ble det
informert om i en kort notis, hvor det ble understreket at DF ikke var en politisk forening, og
at Bonnevies foredrag var utenfor partipolitikk. Men foredraget ble ikke referert i avisen som i
1909. Imidlertid ble kvinnene oppfordret til å vise ved sin stemmegivning at de ønsket å støtte
folkestyrets sak mot sosialismen og ”åndelig forkvakling”.
I Hortens Avis var kvinnestemmeretten i 1912 bortimot fraværende. Kun en gang - 19/10-
1912 finner vi et inserat som tok for seg kvinners stemmegivning:
"Vi kvinder er foran hvert valg utsatt for en paatrængende kurtise fra Høire. Samtidig flommer det over med
skræmsler. At støtte Venstre maate efter Høirebladets utsagn være rent samfundsødeleggende. Høire sparer ikke
paa konfekten. Stem ned det parti, som benytter sig av slike midler! Stem ikke med det parti, som like til det
sidste har motsatt sig krav fra kvinderne - Stem med Venstre! Kvinde"
Men Venstreavisen i Horten hadde nærmest mistet interessen for kvinnestemmeretten,
kampen var trolig kjempet - selv om den fortsatt ikke helt var vunnet. Fra 1912 kom
arbeideravisen Daggry ut i Horten, og Venstreavisen fikk dermed konkurranse om leserne.
I 1913 fikk kvinnene alminnelig statsborgerlig stemmerett. 12. juni finner vi følgende i
Gjengangeren:
" Almindelig statsborgerlig stemmeret for kvinder. Men ikke for 21-aarige. Konstitusjonskomiteen innstillet paa
bifald av L.K.S.F.`s forslag. Knudsen kom med forslag om 21-aarsgrense. (…) Alminnelig statsborgerlig
stemmerett for kvinder ble vedtatt enstemmig uten ordskifte."
128