Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

eldorado for tjenestepiker, her var mange som trengte tjenestepikehjelp, og ekteskapsmarkedet
for tjenestepikene var stort på grunn av verftsarbeiderne.
I 1890 årene var handelen i Horten økende, selv om engroshandelen ennå ikke fantes, var det
stadig flere som drev med detaljhandel. Handelsborgerskapet økte dermed også i omfang.3)
Omsetningen var god, og konkurser av betydning inntraff ikke. Horten fikk på denne tiden en
vei vestover til bygdene Våle og Undrumsdal, og dette lettet tilførselen av matvarer til stedet.
Horten hadde ved siden av dampskipsforbindelsen med Kristiania, også skipsforbindelse med
en rekke andre norske byer samt med utlandet.
Lokalavisene har vært viktige kilder for å få et innblikk i bysamfunnets holdninger til
kvinnens samfunnsrolle og det lokale arbeidet for kvinnestemmeretten. Avisene var også i
stor grad etter som vi nærmet oss 1913 med på å informere om og arbeide fram aksept for
kvinnestemmerettsreformene. I 1890 hadde Horten bare en avis, den konservative
Gjengangeren. Avisen hadde en klart borgerlig målgruppe. Gjengangeren var en utpreget
marineavis, den skrev om og for marinebyens borgskap. I stor grad ble den også skrevet av
marinens egne folk – flere marineoffiserer var aktive skribenter i Gjengangeren. Den kom ut
tre ganger i uka. Avisen definerte i 1890 sin oppgave således:
”Avisen vil foruten hva der kan være af spesiciel Interesse vedkommende Stedet selv, saaledes Referater af
Kommunebestyrelsens Forhandlinger etc., sørge for at holde Læserne a jour med Begivenhedernes Gang i Indog
Utlandet, likesom mindre Fortællinger og Forskjelligt af blandet Indhold jevnligen vil blive meddelt.”4)
Gjengangeren ble startet opp i 1851. Avisens utgiver og redaktør, boktrykker Jens Steenberg,
fortsatte fram til sin død i 1884. Hans enke, Margarethe Steenberg, overtok avisen og
trykkeriet og fortsatte å utgi avisen fram til sin død i 1900. I 1890 hadde vi altså en eneste avis
på stedet, og den var eid og ble utgitt av en kvinne. Men fru Steenberg ledet avisen i
konservativ ånd etter de retningslinjer mannen hadde lagt og var lite åpen for tanker om
kvinnefrigjøring og ønsker om en omdefinering av den tradisjonelle kvinnerollen. Hun arvet
mannens næringsvirksomhet, og man ville kunne tro at hun derved ville kunne ønske å
utfordre kvinnens rolle i intimsfæren. Dette skjedde imidlertid ikke, Margarethe Steenberg ble
heller en representant for bevaring av tradisjonelle verdier knyttet til kjønnsrollesystemet, til
tross for at hun selv trådte ut av intimsfæren og over i en yrkessituasjon. For henne var
kvinnens særart bestemmende for hennes virke knyttet til ansvar for hjemmet. Hun skrev aldri
noe i avisen selv, men hun regjerte bestemt over redaktørene som kom og gikk i den perioden
jeg undersøker, og likte dårlig liberalisering av de redigeringsprinsipper hun ønsket redaktørene
skulle følge. I stor grad bidro hun til å vedlikeholde og bevare den offentlige diskurs
om kvinnens rolle.
I Steenbergperioden bestod mye av avisen av såkalt ”langhalm”, dvs. klipp fra andre aviser
landet over. De lokale nyhetene var ikke mange og bidraget fra leserne beskjedent.
”Langhalmen” var ofte lange, belærende artikler over flere numre av avisen. Det var dyrt å få
nyheter fra de nyetablerte telegrambyråene, og småavisene hadde ikke råd til det. Hvor små
forholdene var, viser følgende notis i Gjengangeren fra mai 1852:
”Da Bladet lagdes under Pressen i dag For Kl. 9 var Dampskipet med Udenlandsposten endnu ikke ankommet.
Bringer Udenlandsposten nogen mærkelig politisk Nyhed, vil ”Gjengangeren” udkomme Tirsdag eller Onsdag
Aften”.
De trange økonomiske forholdene generelt sett ga seg også utslag i såkalte ”medabonnement”,
dvs at husstander spleiset på et abonnement og leste aviseksemplaret efter tur. 5)
28