Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Del 1 Bakgrunnen
1.1. Innledning
1. 1. 1. Tema for avhandlingen
Kvinnene i Norge oppnådde alminnelig stemmerett i 1913. Gina Krog, en av
kvinnestemmerettens mest engasjerte forkjempere, beskriver øyeblikket hvor kvinnene fikk
alminnelig stemmerett, slik:
”Vi satt ganske nær i diplomatlosjen i Stortinget, en gruppe ivrige tilhengere av vår sak. Vi visste at vi ville
oppnå seier - den alminnelige kvinnestemmerett stod på programmet til alle de politiske partiene og gjennom den
parlamentariske prosess hadde den vært enstemmig. Likevel lå det en spenning i luften: Hvordan skulle vi seire?
Flere viktige saker ble diskutert. Vi hørte på med utålmodighet. Det var allerede sent. Endelig tar presidenten
opp forslaget fra L.K.S.F. og spør om noen forlanger ordet. Ingen stemme hørtes. Avstemning: Hvert navn ble
ropt opp og alle sa ja. Forslaget er enstemmig vedtatt, sa presidenten. Dermed hadde vi politisk stemmerett for
kvinner på samme betingelser som menn...” (Gina Krog under en tale på Verdensforbundet for
Kvinnestemmerettkongressen i Budapest 17/6-1913. Gina Krogs etterlatte papirer. Håndskriftsamlingen,
Nasjonalbiblioteket, Oslo)
Den 1/6-1913 kl 10 om kvelden fikk kvinnene i Norge alminnelig statsborgerlig stemmerett.
Nylænde, kvinnesakskvinnenes organ, redigert av Gina Krog, skrev 1. juli 1913:
”En gruppe kvinnesaksforkjempere som var samlet i diplomatlogen bad om fortrede for presidentskapet.
Nylændes redaktør ble valgt til ordfører. Det var alt for vanskelig å finne ord til å uttrykke vår glede over hva vi
hadde opplevd, sa taleren - vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seiren skulle komme så stor og
fullkommen, så stille og skjønn som den kom ikveld - det hadde vi aldri drømt om. Hun bad tilsist om å måtte få
en hilsen fra Stortinget med til kongressen i Budapest, hvor hun skulle reise dagen efter.”
Før denne dagen hadde kvinner i Norge sammen kjempet for kvinnestemmeretten. Denne
avhandlingen vil ta for seg dette engasjementet i Vestfoldbyene Horten, Holmestrand,
Tønsberg, Sandefjord og Larvik i perioden 1890 til 1913. Lokalavisene i Vestfold er viktige
kilder til forståelse for holdningsendringer i kvinnestemmerettsspørsmålet på lokalt plan, men
bidrar også til en enhetlig oversikt over strukturene i dette arbeidet for kvinnestemmeretten.
Engasjerte kvinner hadde ofte nære relasjoner til kvinner i andre Vestfoldbyer som arbeidet
for kvinnestemmerett, eller til menn som satt i politiske eller yrkesmessige posisjoner som
gjorde dem i stand til å fremme kvinnestemmerettens sak. Diskusjonen om stemmerett ble ført
på ulike arenaer i perioden, i Stortinget, i foreninger, i offentlige foredrag og ikke minst i
avisene. Den offentlige diskurs var knyttet til hvorvidt kvinner var egnet til samfunnsarbeid
og til forståelsen av kvinners særegenhet som kvinner, i tillegg til spørsmålet om hvorvidt
kvinnestemmeretten burde begrenses ut fra klasseskillende kriterier.
Jeg mener en analyse av avisenes rolle og en studie av de lokale leddene av L.K.S.F.s arbeid i
Vestfold vil kunne utvide vår kunnskap om kvinnestemmerettens utvikling. Vestfolds
lokalaviser avspeilet i stor grad rikspressens stemmerettsdebatt, mange sakset artikler og
informasjon fra den riksavisen som stod nærmest politisk sett. Men lokalavisene ble også
brukt som et redskap av kvinnestemmerettskvinnene i arbeidet for å fremme deres sak.
Kristiania var senteret for kvinnestemmerettsarbeidet, Kvinnestemmerettsforeningen og
Landskvinnestemmerettsforeningen opererte derfra, ledere som Gina Krog og Fredrikke
Marie Qvam bodde der, og riksavisenes redaksjon og Stortinget var lokalisert der. Likevel har
lokalsamfunnenes innsats i reformarbeidet stor betydning for forståelsen av det komplekse
samspillet mellom ulike aktører som gikk for seg i denne perioden.
3