Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

I 1913 gjennomførte Venstreregjeringen med Gunnar Knudsen som regjeringssjef alminnelig
statsborgerlig stemmerett for kvinner. Alle Høyreavisene hadde noe stoff om kvinnestemmerett,
men kun Jarlsberg og Larviks Amtstidende tok standpunkt til reformen. Den var for
alminnelig statsborgerlig kvinnestemmerett, da den fant at reformen nå var moden og at
kvinnene hadde arbeidet sindig for reformen med støtte av ansette menn. Tiden hadde
arbeidet for reformen, og det var et udramatisk og akseptabelt vedtak gjort av Stortinget i
1913.
Vi kan også systematisere Vestfolds Venstreavisers syn på kvinnestemmeretten og deres
argumentasjon i forbindelsen med den. I 1890 var det kun Larviksavisen Østlandsposten som
eksplisitt tok standpunkt for kvinnenes rett til å stemme. Den argumenterte for reformen utfra
liberalistiske synspunkt, men også utfra troen på kvinnens egenart. Det ville gavne både
kvinnene selv og samfunnet at de fikk stemme. To år senere, i 1892, var det kun
Tønsbergsavisen Tunsbergeren som argumenterte for kvinnestemmeretten - de andre
Venstreavisene i fylket tok ikke standpunkt til stemmerett for kvinner. Tunsbergeren var
opptatt av kvinnens natur og mente at mannens ridderlighet overfor kvinnen ødela henne og
gjorde henne passiv. Kvinnene burde selv ta ansvar.
Fram til 1896 var Venstrepressen i Vestfold lite engasjerte i kvinnestemmeretten. Den
moderate avisen Laurviks Blad mente i 1895 at alminnelig kvinnestemmerett ikke var av det
gode, stemmeretten egnet seg ikke for de store massene med kvinner. I 1896 var Østlandsposten
for kvinnestemmerett, i hvert fall en begrenset en. Avisen mente alle skulle være like
for loven og at kvinnene ville tilføre samfunnet noe positivt, da de var mer moralske enn
menn. Selvstendige kvinner fortjente stemmeretten, mente avisen. Også i 1898 var avisen for
stemmerett for kvinner, kvinnenes intelligens og humanitet ville gjøre godt i det offentlige liv.
Larviks andre Venstreavis, Nesjar, argumenterte i 1896 imidlertid mot alminnelig stemmerett
for kvinner utfra det faktum at kvinnene ikke eksplisitt var nevnt i Venstres program. Derfor
var ikke tiden moden ennå, kvinnestemmeretten hadde ikke folkets aksept bak seg. Laurviks
Blad, byens moderate organ, var positiv til begrenset stemmerett for kvinner utfra
rettferdighetshensynet. Også Tunsbergeren stilte seg i 1896 positiv til kvinnestemmerett,
delvis på grunn av kvinnens spesifikke egenskaper - hun egnet seg godt i det offentlige liv.
Men avisen trakk også fram likehetsprinsippet og rettferdighetsprinsippet i sin argumentasjon.
I 1896 og 1898 var ingen av Vestfolds Høyreaviser for kvinnestemmretten. Men vi fant en
endring i holdnig hos flere av Høyreavisene i 1901, Høyreavisene i Larvik, Horten og
Holmestrand var for kvinnestemmerett etter census.
I 1901 finner vi at to av Vestfolds Venstreaviser, Østlandsposten og Vestfold, argumenterte
for alminnelig kommunal stemmerett for kvinner, ut fra nytten samfunnet ville kunne ha av
den kvinnelige natur og rettferdighetsprinsippet, men også utfra liberalistisk og demokratisk
tankegang. Tunsbergeren var imidlertid negativ til stemmerett for kvinner - den mente saken
burde forelegges velgerne og at den ikke måtte presses fram, da det ville medføre et brudd på
utviklingen. Tunsbergeren inntok et klart mer konservativt standpunkt enn sine kolleger i
Larvik og Sandefjord, men mye av motstanden til denne avisen bunnet nok i tanken om at det
var brudd på demokratiets spilleregler at en reform skulle vedtas som velgerne ikke hadde fått
uttale seg om. Dessverre har Buskeruds Amtstidene for 1901 gått tapt. I 1903 var ingen av
Venstreavisene opptatt av kvinnestemmeretten - det var heller ikke den konservative presse.
4 av Høyreavisene var for kvinnestemmerett etter census i 1904. To av Venstreavisene,
Østlandsposten og Buskeruds Amtstidende, var for alminnelig stemmerett for kvinner ut fra
352