Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Del 2 Horten – hovedbasen for den kongelige norske
marine
2. 1. Militærsamfunnet med markante klasseskiller
Horten var i 1890 hovedstasjon for den norske marine. I 1814 var Horten bare et fergested,
men etter at anlegget av Karl Johansvern verft var påbegynt i 1820, vokste det fram et
handelssted rundt dette. Marinens skipsverft beskjeftiget i 1890 en anselig mengde arbeidere.
Byen Horten hadde vokst opp rundt marinestasjonen og verftet. Horten var en militærby, og
klasseskillene var store. Dagbladet og VG overgikk hverandre i angrep på det de kalte
”militær- og embetsdiktaturet” på Horten. 1) Offiserene gjorde seg gjeldende i offentlig styre
og stell og var ellers toneangivende i bybildet. Også offiserenes hustruer var synlige i bybildet
og var aktive i veldedighetsarbeid og i byens kvinneforeninger. Utover verftet hadde Horten i
1890 ingen særlig industri.
De øvrige byborgere var håndverkere og handelsfolk. De mange arbeiderne på verftet bodde i
mer eller mindre kummerlige brakkeleiligheter. En del hadde familiene med seg, men noen
etterlot også familiene på hjemstedet. I perioder var det stor pågang av arbeidssøkende
svensker til verftet. Amtmannens beretning fra 1890 forteller om gode og jevne
sysselsettingsforhold ved verftet. Beretningen nevner pensjonsinnretningen ved verftet som en
medvirkende årsak til at fattigbyrdene i Horten var lavere enn i de andre Vestfoldbyene. I
1890 var 550 mennesker på forsorgsvesenets understøttelse, det var 80 pr. 1000 innbygger.
Innbyggertallet var ved folketellingen i desember 1900 kommet opp i 8886 personer.
Det var ikke forbundet med noen vanskelighet å komme verken til eller fra Horten. Trafikken
på fjorden var stor, Horten var et sentralt knutepunkt og ble et av de viktigste anløpstedene for
dampskipstrafikken. I 1881 var jernbanen blitt åpnet, og i 1888 kom telefonen. Mange av
borgerskapets kvinner reiste med dampskipet inn til Kristiania og handlet der inne.
Baggethun, lokalhistoriker og redaktør av lokalavisen Gjengangeren, beskriver Horten
således:
”Marinetilværelsen ble en smeltedigel for de unggutter som fra hele landet kom hit. Det var vanskelig å bli
akklimatisert i et samfunn hvor hele befolkningen var delt inn i grader, og hvor alt lot til å være styrt og ordnet
etter strengt gradert, militære ansiennitetsprinsipper. Det var en militær innstilling, en hel befolkning av
kongelige ansiennitetsbærere (…) fedrene har i tre generasjoner vandret sin vante gang til Verftet, byens sentrum
(…) Kull etter kull, hver av sin art og sin grad – for her var alle mennesker graderte. Graderingen var et sterkt
ordnende prinsipp, som ga hvert individ dets bestemte plass. Her var det ikke noe kluss med ubestemmelige
overgangsnyanser mellom de forskjellige lag. Det var skarpe, uoverstigelige skillevegger mellom klassene. Ingen
fostret vanvittige tanker om å klyve over.”
Johan Bech skriver i sin beretning om Horten fra 1911 2) at privat håndverksdrift aldri spilte
noen vesentlig rolle i Horten. Liksom stedet fra første stund skyldte marinestasjonsanlegget
sin oppkomst, så var utviklingen på stedet nøye knyttet til og betinget av bevilgningene til
marinen og arbeidsdriften ved verftet.
I tillegg til dette militært ordnede samfunn som Horten representerte, fant vi også et annet
samfunn – de mer enn 1000 verftsarbeiderne i byen har levd under andre sosiale rammer enn
offiserfamilier og gode borgere. Det var stor gjennomtrekk av arbeidskraft i Horten, det må ha
vært sosiale problem, utenomekteskapelig fødte barn, arbeidsløshet og alkoholproblem. Men
det var stort engasjement i forbindelse med avholdsakarbeid på stedet. Horten var dessuten et
27