Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

avstand til borgerskapets kvinnebevegelse som kjempet for en likestillingslinje mellom
kjønnene innenfor det eksisterende samfunn. Den sosialistiske redaktøren var i stor grad
underlagt partiet. Han ble gjerne sett på som partiets tjener og eiendom, og kunne bli utsatt for
både kontroll og kritikk fra partiets side. 1) Da Arbeiderpartiet ble dannet i 1887, ble det slått
fast at Arbeiderpartiet skulle arbeide for en utbyggelse av den lokale partiorganisasjon og
utbredelsen av en egen partipresse. 2) Først skulle organisasjonen bygges ut, så skulle denne
brukes til å starte aviser. Avisene måtte godkjennes som partiorganer av sentralstyret i
Arbeiderpartiet, også redaktøransettelser måtte godkjennes. Kvinnestemmeretten ble sett på
som et redskap til å omforme samfunnet til en sosialistisk samfunnsordning.
I 1896 holdt kvinnene i Larvik et møte om kvinnestemmeretten. I forbindelse med dette møtet
så vi at verken Venstre- eller Høyreavisen i byen respekterte arrangørenes ønsker om å få
være anonyme. Avisene publiserte navene på kvinnene som talte og personifiserte på et vis
kvinnestemmerettssaken i Larvik. På dette tidspunktet var engasjement i kvinnesaken i mange
miljøer uhørt og upassende kvinneadferd, og avisene brøt med både anonymitets- og
personifiseringsprinsippet i denne sammenheng.
Redaktør Rygh i Gjengangeren hadde sin kone i kvinnesaksmiljøet i Horten. Dette medførte
til en viss grad at avisen fungerte som et slags "talerør" for kvinnesaksmiljøet, og man kan
undres om ikke denne relasjonen kan ha vært problematisk for redaktøren og utfordret hans
integritet i redaktørrollen. Imidlertid var Gjengangeren noe tidligere inne i en redaksjonell
konflikt da den meget konservative eieren Margarethe Steenberg kom i opposisjon til den
liberale redaktøren Olav Berge som tillot innlegg i avisen om kvinnestemmeretten.
Jan Inge Sørbø finner at det av Aristotles sine retoriske sjangere er rådstale som er mest lik
den som brukes i offentlig kommunikasjon. 3) Den ble brukt i politisk sammenheng, den
oppsummerte situasjonen, gikk gjennom materialet som forelå og ga forsamlingen råd. Han
mener at avisenes funksjon i det offentlige primært måtte sees som rådstaler. Ikke i den
forstand at hver enkelt artikkel skulle gi et råd, men ved at avisen som institusjon ga råd eller
grunnlag for et råd. På et vis er det dette avisen gjør i forbindelse med
kvinnestemmerettsproblematikken. Imidlertid finner vi kvinnestemmerettsspørsmålet som
tema innenfor flere ulike avissjangre - lederartikler, kommentarer, notiser, referater, inserater
og annonser. Noen av disse er bortimot nøytrale, mens andre har en klar tendens og et
budskap som til tider nesten kunne virke påtrengende fordi det var repeterende og bastant i
formen. Men summen av alt det avisen kommuniserte om kvinnestemmerett, ga klart et råd til
lokalbefolkningen i Vestfold. En god rådstale skulle inneholde både informasjon og
vurdering, og en måtte gjøre seg troverdig som avsender.
Når det gjelder temaet kvinnestemmeretten, var det en retorisk "drakt" som dominerte i
empirien. Komplementariteten mellom kjønnene og kvinnens natur og egenart ble det
dominerende trekk i avisenes argumentering i forbindelse med kvinnestemmeretten. Denne
retorikken ble brukt om igjen og om igjen av alle de ulike politiske avisredaksjonene, og må
ha hatt en meget sterk grunnfestet stilling i den allmenne diskursen. Denne retorikken ble
brukt av både sosialistiske og borgerlige aviser.
Avisene i Vestfold formidlet Stortingsvedtak og debatter om kvinnestemmeretten gjennom
perioden 1890 - 1913. Kan vi si at pressens fungerte som en "fjerde statsmakt" i denne
perioden? Thorbjørn Wale mente at begrepet "den annen partimakt" kanskje var mer
dekkende for partiavisene.4) Politikere var helt avhengige av pressen som ga allmennheten
muligheter for å få en forståelse av tingene, og Vestfolds innbyggere fikk gjennom avisene
355