Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Selv om Venstre ut fra sitt liberalistiske ståsted burde forsvart kvinnenes rett til å stemme, var
det i 1901 10 Venstremenn i Stortinget som stemte mot forslaget om kommunal stemmerett
for kvinner etter census. De syntes reformen kom for brått og mente at den burde vært
programfestet før den ble vedtatt. Dette ble begrunnet med viktigheten av demokratiets
spilleregler, folket skulle få uttale seg om en reform gjennom valg før den ble innført. I 1906
programfestet imidlertid Venstre statsborgerlig stemmerett for kvinner, og i 1909 ble
alminnelig stemmerett for kvinner programfestet.
Selv om Venstre gjerne har blitt tildelt rollen som det partiet som var mest positiv til
kvinnestemmeretten og gjennomførte denne gjennom reformer - kjølnet partiets interesse for
saken betraktelig i perioder hvor andre saker fikk sterkere prioritet. Dette ga seg utslag i en
nedtoning av fokuseringen på kvinnestemmeretten i den tiden da det var mer vesentlig for
partiet å få gjennomført alminnelig stemmerett for menn. Alle menns fulle statsborgerskap var
mer vesentlig enn kvinnenes inntog på den offentlige arena.
Hvordan stilte partiet Høyre seg til kvinnestemmeretten? I 1884 vedtok den konservative
forenings sentralstyre et valgprogram som blant annet sa at partiet Høyre ville søke å lette
kvinnens adgang til utdannelse og erverv uten å krenke den stilling skriften anviste kvinnen i
familie og samfunn. Det var innefor partiet alminnelig oppfatning at det var vesentlig at
kvinnens rolle innefor familien ikke ble endret, dette ville skade samfunnets grunnpilar,
hjemmet. I 1890-årene vokste forståelsen hos Høyrefolk for at stemmerett for velstilte kvinner
kunne være en motvekt mot radikalisme. Men i 1890-årenes debatt om kvinnestemmeretten
stod likevel Høyre samlet i sin avvisning av kvinnestemmeretten på et prinsipielt grunnlag.
I 1901, da kvinnene fikk kommunal stemmerett etter census, støttet Høyre dette. 28 Høyremenn
stemte for reformen. I 1907 støtte partiet også begrenset kvinnestemmerett ved
statsborgerlige valg. Argumentene som var brukt fra det konservative partiets side, var knyttet
til borgerretten og samfunnsnytten. Det var viktig for partiet at kvalifikasjonskrav i forhold til
stemmeretten var graden av økonomisk selvstendighet. I 1912 programfestet Høyre
alminnelig stemmerett for kvinner, og da reformen ble vedtatt i 1913, var alle
Høyrerepresentantene enige i at reformen burde vedtas. Selv om Høyre hindret alminnelig
stemmerett for kvinner i 1911, var partiet på glid mot en aksept av reformen i tråd med
konservativ tro på langsomme og velbegrunnede endringer.
Arbeiderpartiet så kvinnestemmeretten som en del av demokratiseringen og sosialiseringen av
samfunnet. Selv om alminnelig stemmerett for kvinner var partiets mål, aksepterte partiet
likevel begrenset statsborgerlig kvinnestemmerett, da valget stod mellom denne form for
kvinnestemmerett eller ingen. I 1885 krevde Socialdemokratisk Forening lik og direkte
valgrett for menn og kvinner. Da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887 imidlertid, ble kvinnene
glemt. Først i 1891 programfestet Arbeiderpartiet alminnelig stemmerett for kvinner. Dette
var rotfestet i likhetsideologi. I 1906 ble alminnelig kommunal og statsborgerlig stemmerett
for kvinner nr.1 på programmet. Da alminnelig stemmerett for kvinner ikke ble vedtatt i 1907,
endret partiet standpunkt og stemte for begrenset stemmerett for kvinner.
Noter:
1) Georg Brandes (1842 – 1927) dansk kritiker. Stod sentralt i 1870- og 1880årenes radikale kulturbevegelse.
26