Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

kravet om stemmerett for kvinner som den mest radikale av alle fordringer. I løpet av 30 år
ble dette kravet så alminneliggjort at alle partiene i Stortinget var enige om at kvinner burde
ha stemmerett. 1)
Ida Blom sier i en artikkel om kvinnestemmeretten at norske kvinner fulgte to retninger i sin
streben etter å ta del i utformingen av samfunnsbetingelsene. 2) På den ene siden forsøkte de å
oppnå innflytelse ved å overføre visse typisk kvinnelige aktiviteter fra hjemmet til en bredere
sosial sfære. De engasjerte seg i veldedighetsarbeid, en aktivitet som gradvis utviklet seg til
profesjonelt sosialarbeid. På den annen side søkte de makt ved å forsøke å oppnå samme
rettigheter som menn. Dette krevde dype forandringer i kvinnenes normer og oppførsel, og det
brøt til dels ganske kraftig med den aksepterte kvinnerollen. Kampen for kvinnestemmerett
ble et sentralt element i kvinnenes forsøk på å oppnå adgang til maktposisjoner utenfor
familien som menn okkuperte. Samtidig ser vi at arbeiderkvinnene markerte avstand til sine
borgerlige søstre. De var nok opptatt av kvinnestemmeretten - stemmeretten var en
menneskerett - men de brukte mer ressurser på kampen for en mer rettferdig samfunnsordning
samme med arbeiderklassens menn.
Inger-Johanne Thue viser i sin hovedoppgave at i den første debatten i Stortinget i 1890 om
kvinnestemmeretten var alle venstredebattanter enige i at kvinnen burde gis retten til å
stemme. Men de hadde forskjellig oppfatning om hvorfor og på hvilken måte kvinner burde
tildeles stemmerett. 3) Hun finner blant venstremenn et radikalt syn som legger hovedvekten
på individets rett, et moderat syn, som mener hensynet til samfunnsnytten var det avgjørende
og et sentrumssyn som hadde begge komponenter med, hvorav det ene vanskelig kunne sees
isolert fra det annet. I debatten spilte oppfatningen om kvinnens særegne natur en viktig rolle.
I den første debatten i 1890, stod Venstre mot Høyre, mens i 1893-debatten ble det en
meningsutveksling venstremenn imellom. Det var enkelte Venstrerepresentanter som forkastet
alle reformforslag. Den allmenne mannsstemmeretten var programfestet fra 1891, og dette
spilte nok en rolle for Venstres enighet i denne saken. Den alminnelige mannsstemmeretten
ble et stridsemne partiene imellom, mens kvinnestemmerettsdebattene i 1890-årene stort sett
var preget av en intern Venstrediskusjon.
Våren 1884 oppfordret ”Flere Kvinder” Hagbart Berner til å danne en forening for
kvinnesakens fremme. Hagbert Berner stiftet Norsk kvinnesaksforening 1884 og ble selv den
første formannen. Det var et flertall av menn i foreningen til å begynne med, de fleste
tilknyttet Venstre. Men Høyremannen Francis Hagerup var med. Kvinnestemmeretten ble
ikke satt på programmet. I diskusjonsklubben Skuld samlet kvinnelige studenter seg for å
diskutere kvinnesak, og Gina Krog ønsket å sette kvinnestemmerett på NKF’s program.
Utover landet ble det dannet kvinnesaksforeninger, og i Studertersamfunnet var det 3
debattmøter om kvinnesak.
I 1885 gikk Berner av som formann, og Anna Stang ble ny formann. Gina Krog holdt
foredrag om kvinnestemmeretten og hevdet at kravet måtte være stemmerett for kvinner på lik
linje med menn. Hun argumenterte for stemmeretten på grunnlag av både likhet og
rettferdighet, men pekte også på nytteperspektivet for samfunnet. 4) Gina Krog fikk støtte av
Anna Holsen og Ragna Nielsen. Det var behov for en egen forening for kvinnestemmerettens
fremme, og i 1885 ble Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) stiftet. Gina Krog ble formann
og Anna Rogstad nestformann. Denne foreningen samarbeidet med NKF.
KSF og Viggo Ullmann samarbeidet om et kvinnestemmerettsforslag til Stortinget, og året
etter ble flere forslag om endring i § 50 i Grunnloven levert inn. Viggo Ullmann ønsket at
21