Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

avisen brukt den kvinnelige naturs eiendommelighet i sin argumentasjon for å holde kvinnen i
hjemmet. Nå ble den samme kvinnelighet brukt i argumentasjonene for kvinnenes stemmerett,
idet samfunnsnytten og gavnligheten for samfunnet ved bruk av kvinners stemmerett ble
understreket. Avisen fremhevet det Nilsen Lein kalte nytteaspektet ved kvinnestemmeretten.
22). Gjengangerens kvinnesyn var preget av den tradisjonelle, romantiske oppfatning av
kvinnen med bakgrunn i konservative holdninger til kjønnsrollemønsteret. Likevel skulle
disse ”femininiteter” ikke bare komme hjemmet til gode, men også bli benyttet til gavn for
samfunnet som et hele. Det samfunnsmoderlige aspektet ble sterkt i avisens argumentasjon.
Kvinnestemmeretten burde brukes til å hevde hjemmenes interesser og styrke hjemmenes
innflytelse. Kvinnens natur ble brukt som forsvar for det avisen anså som politisk riktig. I
1890 skulle ikke kvinnen ha stemmerett på grunn av sin kvinnelige natur, som gjorde henne
best skikket til å arbeide i hjemmet. I 1901 skulle kvinnen ha stemmerett på grunn av den
samme kvinnelige natur som gjorde henne bedre egnet til å løse diverse samfunnsoppgaver
enn mannen. Disse samfunnsoppgavene var knyttet til de områder som kvinnen hadde
ansvaret for i hjemmet - omsorg og moral. Den kvinnelige natur ble en viktig del av en
retorikk som ble brukt både av motstandere og forkjempere for kvinnestemmeretten.
Dessuten trodde avisen at kvinnene var konservative av natur og derfor ville representere et
konservativt stemmetilfang. De kvinnene som fikk stemmerett etter censusgrensen, var vel en
gruppe hvor man kunne forvente en del konservative standpunkter. Nettopp derfor var det
viktig å få kvinnene med, slik at de kunne være en motvekt til alle de menn som nå fikk
stemmerett og som sikkert ikke ville stemme konservativt. Da kunne det nok hende at
kvinnens natur kunne være grei å ty til som argumentasjon. Likevel representerte nok
Gjengangerens syn på kvinnens særart en allmennt akseptert diskurs om kvinnerollen. Selv
Marie Høegs og Gina Krogs argumentasjon for kvinnestemmeretten hadde rot i synet på
kvinnens forskjellighet fra mannen, som igjen medførte at kvinnen representerte en ressurs for
samfunnet som mannen ikke kunne bidra med. Kjønnskomplementariteten som nok var
allment akseptert, kunne brukes både som argument mot og for kvinnestemmeretten. Men
selv når kvinnens egenart ble brukt i en argumentasjon for kvinnestemmeretten, ble den en
hindring for likestillingstanken, fordi kvinnenes innsats på makronivå ble begrenset til egnede
områder for kvinneengasjement mens mannen egnet seg på alle områder. Dermed ble på et vis
politikken også femininisert, visse felt innenfor den politiske sfære ble tildelt kvinnene. Men
var det det flertallet av kvinnesakskvinnene ønsket?
Denne argumentasjonen formidlet også et arbeidsfellesskap mellom kjønnene som gikk ut på
at kvinnene skulle samarbeide med menn i storsamfunnet, kvinnene skulle komplementere
menn og slett ikke konkurrere med dem på den politiske arena. Kvinnene i politikken skulle
sysle med det de alltid hadde gjort – menn kunne ta seg av ”storpolitikken”. Likevel kan man
nok si at å peke på samfunnsnytten ved at kvinner fikk ta del i politikken, indirekte var en
kritikk av den måten mannen utøvde politikken på. Josefine Rönnbäck kaller dette ”et
feministisk paradoks”, ved å argumentere og utnytte genusforestillinger, opprettholdt og
forsterket både kvinnestemmerettskvinnene og avisredaksjonen kjønnsoppfatningene, og på
det viset ble genusordningen reprodusert. 23)
Lykkeønskningen til kvinnene ble trykt på første side i avisen. I samme nummer finner vi mer
stoff om kvinnenes stemmerett. Gjengangeren skrev at kvinnens stemmerett var alminnelig
samtaleemne, og at avisens kvinnelige lesere nok var spente på å" faa vide et og andet
herom.” (14/5-1901) Intervjuet med Frederikke Marie Qvam og Ragna Nielsen ville gi leserne
iden informasjonen de trengte, og avisredaksjonen ønsket å informere Hortens kvinner om
kvinnestemmeretten. Fredrikke Marie Qvam uttrykte tilfredshet. Hun ventet ikke at
kvinnestemmeretten straks skulle utrette så mye, men hun hevdet at det var kvinner som var
105