Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

en fellesliste uten kvinnenavn. Han fant at feilen dels var mennenes som burde ha nominert en
del kvinner og dels kvinnenes egen, de var for seint ute. Imidlertid mente han at den eneste
måte å rette feilen på, var at menn og kvinner stemte på den listen i Sandeherred som med
rette fortjente navnet "fellesliste", nemlig den listen der det var både manns- og kvinnenavn.
Han irrettesatte kvinnene:
"Næste gang bør kvinderne være saa vogne og foretaksomme, at det bliver umuligt at byde Sandehereds vælgere
noget saadant som en "fællesliste" uden en eneste repræsentant for de hundreder af kvinder som nu efter loven
virkelig er kommunalt stemmeberettigede og valgbare."
Han trodde også at det her og der kunne sitte en mannsperson som nesten anså det for en
skam å stemme på "kvinnelisten". Derfor ville han til slutt gjøre oppmerksom på at det kun
fantes 5 kvinnenavn på listen, mens det var hele 27 mannsnavn. Menn hadde fått mer enn
"brorparten". Han reflekterte:
"Derfor bør vi se at faa strøget de svundne tiders støv af vore hjerter og vise os som mænd, der hører dette
aarhundrede til."
Innsenderen var imidlertid redd for at leserne skulle tro at innlegget var skrevet av en kvinne
som utga seg for mann i "kvinnesakens tjeneste":
"Jeg vilde nødig blive beskyldt for at være en formummet kvinde og ber derfor redaktionen bevidne at den som
skriver dette, virkelig er en i Sandehered stemmerberettiget mand."
Redaktøren av Sandefjords Blad ga denne bekreftelsen:"Den forlangte bevidnelse meddeles.
Red"
I samme nummer var det enda et inserat undertegnet "Mænd". Også dette leserbrevet støttet
kvinnenes sak:
"Til Sandehereds mænd La os gjøre alt muligt, for at de stemmepligtige kvinder kan faa anledning til at afgi sin
stemme paa valgdagen. Det er kun, hvad vi pligter at gjøre, og vi maa huske paa, at ved at hindre dem fra at
møde frem, blir det valgfrykt. Ved derimod at opmuntre kvinderne til at gaa og stemme, forskanser vi os selv
med det anstrøg af egoisme og smaalighed, som ellers let efter valget kan komme til at falde paa os."
Sandefjord Blad var meget åpen for inserater og meningsutveksling om kvinnenens nye
medborgerrolle i 1904. Men til tross for at Sandefjords Blad åpnet spaltene sine for inserater
fra menn til støtte for kvinnene i Sandeherred, fikk kvinnene ingen plass i kommunestyret.
På første side trykte Sandefjords Blad en artikkel kalt "Kvinder i kommunestyret" av Louise
Keilhau. Artikkelen gikk over to numre og fikk førstesideplass i begge numrene. (17/11 og
19/11-1904) Keilhau gjorde først rede for kommunen i et historisk perspektiv. Hun mintes
dagen da kvinnene fikk kommunal stemmerett etter census med glede:
"Det var en glædes dag for os kvinder da storthinget i mai 1901 ved at indrømme kvinder kommunal stemmeret
aabnede dem adgang til offentlig og under fuldt ansvar at tage del i dette rige og omfattende arbeide, og store var
de forhaabninger, vi knyttede til kvindens indtræden i et offentlige liv."
Forfatteren spurte seg så om forhåpningene til kvinnene hadde gått i oppfyllelse, hva hadde
kvinnene utrettet på disse tre årene som hadde gått? Hadde man grunn til å være skuffet over
resultatene? Hun mente at det ikke var noen grunn til skuffelse. Kvinnene i kommunestyret
hadde tatt sin oppgave på rett måte. De hadde vist klokskap og takt ved ikke å gripe sterkt inn
235