Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Andekjern, formannen i Hortens ledd. Fortsatt brukte Marie Høeg Hortensforeningen i sin
kampanje mot Qvams styring av L.K.S.F.
Drammens ledd forfattet også et sirkulære som ga uttrykk for at også dette leddet ønsket
endring. 48) Leddet var i det vesentlige enige i det som Hortens ledd hadde gitt uttrykk for.
Av praktiske grunner fant leddet at det ville være naturlig at bare 2 medlemmer av
sentralstyret var bosatte i Kristiania. Drammens ledd støttet Hortens ledd i alt det øvrige, og
Drammenskvinnene rettet en innstendig oppfordring til de andre leddene om å støtte forslaget.
Det ville være best tjenelig for organisasjonen. Hovedsaken for Drammens ledd var at de fikk
et oversiktlig og funksjonelt styre med egne regnskaper og protokoller osv. uten
sammenblanding med arbeidet til Kristiania ledd.
En skrivelse av 27/2-1904 fra bestyrelsen i Skiens ledd av L.K.S.F. ble også referert i
L.K.S.F.’s protokoll. På leddets årsmøte 16/2 hadde det blitt enstemmig vedtatt å støtte
Hortens og Drammens forslag til endringer. Derimot var ikke bestyrelsen helt sikker på om
kontingenten burde settes ned. Spørsmålet måtte være: Hva kunne et fruktbringende
organisasjonsarbeid drives for? Kunne det drives for en lavere sum enn det medlemmenes
kontingent nå utgjorde, da burde denne settes lavere. Kunne arbeidet ikke drives for mindre,
da måtte man finne seg i å betale det som måtte til.
Disse forslag til endringer av lovene for L.K.S.F. ble referert på årsmøtet for landsforeningen
1904. Formannen Fredrikke Marie Qvam var ikke glad for endringsforslagene og
argumenterte mot dem. Hun plukket fra hverandre argumentene og tilbakeviste dem et for et.
49) Hortensleddet hadde framhevet at sammenkoblingen av Kristiania ledd og Landsorganisasjonen
medførte en svekkelse av begge foreningene og frambrakte forvirring og
misforståelser. Dette mente fru Qvam ikke var tilfelle. Leddene hadde hvert år fått seg
forelagt regnskapet, og hvis man studerte dette og virkelig satte seg inn i det, kunne det ikke
oppstå verken misforståelser eller forvirring. Hortens ledd hadde også kommet med klagemål
over styrelsens forhold til Kristianiamedlemmene. Fru Qvam mente leddene fikk overlate
dette til Kristianiamedlemmene, de måtte selv få framføre kritikk dersom de var misfornøyde.
De ville sikkert selv kunne ivareta sin tarv.
Fredrikke Marie Qvam var heller ikke positiv til Hortens forslag om å omorganisere L.K.S.F.
til en mer demokratisk organisasjon. Hun mente man først fikk se hvordan N.K.N ville
fungere før man endret på strukturen i foreningen. Dette begrunnet hun med: ”Man ved hvad
man haver, men ikke hvad man faar.”50)
Formannen bemerket også at det ville bli svært vanskelig å drive L.K.S.F.’s arbeid billigere
enn det ble gjort. Leddene arbeidet gratis, og det ville koste å skulle leie inn ekstrahjelp til
dette arbeidet. Det som kostet, var trykking, porto osv., og det ville neppe bli billigere med et
sentralstyre. Ellers bemerket hun at det var svært vanskelig å svare på hvor billig et
”fruktbringende stemmerettsarbeid” kunne drives - og hun ville ikke vurdere det. Det mente
hun heller ikke de ”uprøvede” i arbeidet kunne gjøre. Men hun mente bestemt at det ikke var
styret i foreningen som yppet til strid innenfor stemmerettsorganisasjonen.
Fru Qvam henviste til Hortens ledds ønske om at leddene skulle få beholde mer av den
innbetalte lokale kontingent. Men dette fant hun stred imot selve tanken som
landsorganisasjonen var bygd på - en sammenslåing av foreninger på landsbasis som skulle
nytte innbetalt kontingent til organisasjonens beste. Det var jo nettopp det som var styrken til
en landsomfattende organisasjonsenhet, den kunne arbeide i landet som helhet, påpekte hun.
64