Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Kvinnene i Diskusjonsforeningen tenkte altså allerede i 1900 strategisk i forhold til å utdanne
medlemmene i politisk arbeid - de søkte å øke kunnskapen hos de kommende potensielle
kvinnelige kommunestyrerepresentantene.
I 1901 hadde KSF og L.K.S.F. ulike syn på hvordan kvinnene skulle forholde seg etter at de
hadde fått kommunal stemmerett etter census. KSF advarte kvinnene mot å binde seg til noe
parti. En upolitisk liste ble satt opp i Kristiania. L.K.S.F ønsket ikke nye partier, men mente at
kvinnene burde gå inn i mennenes valgorganisasjoner. L.K.S.F. oppfordret kvinnene til å
slutte seg til forskjellige partier og anmodet alle partiorganisasjoner om å stille kvinner på
valglistene. Arbeiderpartiets kvinner valgte samme taktikk som L.K.S.F.. Hortens ledd var
knyttet til L.K.S.F. og derfor programforpliktet til å følge L.K.S.F.’s strategi.
I Diskusjonsforeningen i Horten ble det holdt møte i april før kvinnestemmeretten var endelig
vedtatt i Stortinget. Marie Høeg holdt foredrag om stemmerett for kvinner.31) I protokollen
finner vi følgende:
”Det vedtoges gjennem L.K.S.F. at indsende til Storthinget følgende henvendelse: Diskussionsforeningen paa
Horten tillader sig at nedlægge protest imod enhver udvidelse af mandsstemmeretten, saalænge kvinderne ikke
tilstaaes stemmeret.”
Etter dette møtet meldte 6 av Diskusjonsforeningens medlemmer seg inn i Hortensavdelingen
av L.K.S.F.. I L.K.S.F.’s protokoll for 1901 finner vi at ikke bare Diskusjonsforeningen hadde
sendt inn underskrifter på dette oppropet, men også Hortens ledd av L.K.S.F. med 58
medlemmer. 32)
Liknende henvendelser kom inn fra ganske mange andre steder i landet. Hovedstyrets
formann F.M. Qvam hadde oppfordret leddene og også enkeltpersoner der det ikke fantes
kvinnestemmerettsforeninger, om å sende inn slike petisjoner til Stortinget. Marie Høeg fikk
selvfølgelig sine to foreninger med på dette. Også Gjengangeren fant at dette var godt stoff og
refererte:
”Kvindernes Diskusjonsklubb vedtog efter Foredrag af Frk. Høeg en Protest mod Udvidelse af den kommunale
Stemmeret for Mænd, før end Kvinderne har erholdt Stemmeret i samme Udstrækning som Mænderne.” 33)
Vi kan i 1901 lese om Marie Høeg og Diskusjonsforeningen i Gjengangerens spalter. Det
hadde skjedd en endring siden foreningen ble startet i 1896, da ble verken Marie Høeg eller
foreningen nevnt i avisens spalter. Medlemslistene til Horten ledd av L.K.S.F. inneholdt 66
navn i 1901 34), det var dette året det var flest medlemmer i foreningen. I 1903 ble Horten
Kvinneråd dannet, og dermed var Horten med i en omfattende kjede av kvinneråd som skulle
virke som en paraplyorganisasjon for ulike typer kvinneforeninger rundt om i landet.
I 1905 ble kvinnene stående utenfor folkeavstemningen arrangert til støtte for unionsbruddet
med Sverige. De hadde ikke statsborgerlig stemmerett. Likevel kaller Agerholt 1905 for et
vendepunkt i kvinnesakens historie. ”Kvinnene følte seg løftet av de store begivenheter, deres
interesse for fedrelandet og dets skjebne var mer levende enn noensinne. Så meget sårere
måtte det føles å stå helt utenfor avgjørelsene.” 36) Marie Kjølseth, som da satt i styret i
L.K.S.F., sier at det føltes ”bittert for kvinderne at staa helt udenfor nu da fædrelandets
skjæbne skulde avgjøres.” 35)
Folkeavstemning om unionsspørsmålet ble holdt 13. august 1905. Formannen i L.K.S.F.
telegraferte straks til Stortingspresident Carl Berner:”Skal en folkeavstemning, som ligger
38