Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

26) Se tabell 22 i Vedlegg s. 15
27) Vestfold 11/5-1901
28) I 1888 ble jusstudenten Anna Bugge, Gina Krogs nære medarbeider, valgt til leder i NKF. Se Moksnes 1984.
29)Petisjonen til Norges Storting, underskrevet av 4533 kvinner. Overlevert Stortinget 23. april 1896. Qvamarkivet
I Horten skrev fru Anette Røed under. Vi finner henne ikke igjen som medlem i Hortens ledd av
L.K.S.F. etter at det ble stiftet i 1898, heller ikke finnes hun i folketellingen av 1900
2. 5. Lokalpressen i Horten og kvinnestemmeretten
Hvor sterk var pressens rolle som opinionsdanner, og hvor mye makt hadde redaktører og
aviseiere? Hortens konservative lokalavis, Gjengangeren, hadde lite stoff om
kvinnestemmeretten i 1890. Men petisjonen undertegnet av 4533 kvinner som ble sendt til
Stortinget før debatten i juni 1890, ble offentliggjort i sin helhet. 1) Selv om petisjonen ikke
ble kommentert, fant avisredaksjonen likevel dette aktuelt nok til å fortjene spalteplass. I
1890 var kopist Johan Beck redaktør av Gjengangeren. Han var vokst opp i Horten og hadde
inngående kjennskap til stedets utvikling og dets innbyggere. Han hadde overtatt stillingen
etter sin bror kemner Christian Bech i 1887. Redaktørstillingen var bare et bierverv for
brødrene, det var ikke før fru Steenberg, eieren av avisen, døde i 1900 og Gjengangeren ble et
aksjeselskap, at redaktørstillingen ble fulltidsbeskjeftigelse.2)
Etter debatten i Stortinget i 1890 om kvinnestemmeretten, tok Gjengangeren klart standpunkt
mot kvinnelig stemmerett. Den trykte 10/6-1890 på første side Morgenbladets artikkel hvor
biskop Heuchs anifeministiske synspunkter ble referert. Gjengangeren hevdet at det var ventet
at forslaget om kvinnelig stemmerett falt med stor pluralitet. Stortinget hadde påvist det
forkjærte i tanken, mente avisen. At kvinnen skulle delta i det politiske liv, ville medføre
”Ulemper og Forstyrrelser” og være til ”hendes egen Skade og Ulykke”. Dette mente
Morgenbladet/Gjengangeren at ”det store Flertal af forstandige Mennesker baade hos os og
andetsteds er enige i.” I følge dette syn ønsket heller ikke kvinnen selv stemmerett, det var
kun ”saadanne Ænthusiaster der obligat sværmer for alt nyt, dels saadanne Sjæle hvem
Skuffelse i livet have forbitret og fanatisert”, som ønsket at kvinnen skulle få politiske
rettigheter.
Det romantiske og ridderlige synet på kvinnen ble fremhevet:
”Hvad Mænderne angaar, da tør det visselig siges, at jo dypere og opriktigere deres Agtelse for Kvinden er, jo
mer maa de i hendes egen Interesse ønske at hendes skjønneste og ædleste Anleg ikke maa forfuskes og forvildes
gjennem unaturlig Indragelse paa Felter hun ikke hører Hjemme.”
Dette var ”Forsynet” eller ”Naturen” sin bestemmelse av de to kjønn, de hadde fått ulike
evner og derved forskjellig bestemmelse. Men deres oppgave i livet var likeverdige:
”Begges Oppgaver i Livet er for en dypere Betragtning lige viktige og lige høie, om det end er saa at Manden
fortrinnsvis er kaldet til at representere sin Slægt.”
Det ble ansett som en ære for mannen å være mandig og for kvinnen å være kvinnelig, og slik
hadde det vært i uminnelig tider. Den normale mann ble frastøtt av den mannhaftige kvinne,
og
”den sande Kvinde væmmes ved den kvindeaktige Mand. De to Kjøn er hindandees Supplementer, den rette og
naturlige Udvikling av begge Eiendommeligheder er det, som giver Livet det sande Poesi og Ynde, og den der
arbeider paa at forvandle Kvinden til Mandens mislykkede Kopi, han arbeider paa at berøve Samfundet det beste
Smykke og Skjønhed.”
88