Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

5. 6. På hvilket vis påvirket Vestfoldbyenes særpreg den lokale
kvinneaktivismen?
De fem Vestfoldbyene hadde visse likhetstrekk, de var alle kystbyer og småbyer beliggende i
et område der skipsfarten fra gammel av hadde hatt stor betydning sentralt på Østlandet.
Likevel var de forskjellige. Påvirket denne forskjelligheten kvinnesaksmiljøene i de ulike
byene? Var den enkelte bys særtrekk bestemmende for strukturen av arbeidet og ståstedet til
de kvinnene som var engasjert i kvinnestemmerettsarbeid? Kan egenskaper i næringssammensetning
og bystruktur ha påvirket styrken i kvinnestemmerettsarbeidet og den vending
arbeidet etter hvert tok?
Horten var annerledes enn de andre byene på det vis at den var vokst opp rundt
marinestasjonen og verftet. Horten var preget av militarisme og klasseskiller, men også av en
gjennomtrekk av militærpersonell med familier som kom til byen og var der en periode. På
hvilket vis kan dette ha påvirket kvinneaktivismen i byen? Marie Høeg var den samlende
kraften som fikk i gang kvinneengasjementet i byen da hun kom fra Finland med ideer om
kvinnesak og rettigheter for kvinnene. Men de som støttet henne, var ved siden av lærerinnene
og handelsstandens kvinner, nettopp konene til marineoffiserene. De ble etter hvert i flertall i
foreningene, og dannet sammen med lærerinnene et nettverk av kvinnekrefter som påvirket i
lokalsamfunnet. Det var de ugifte kvinnene som startet opp aktiviteten i foreningene, men det
var de gifte som overtok når foreningsvirksomheten ble "ufarliggjort". I Horten var det
mange ressurssterke kvinner å ta av, offiserhustruene var bevisstgjorte, og de hadde
tjenestepiker hjemme som tok seg av husarbeidet, slik at de fikk "overskuddstid" som kunne
brukes til engasjement innenfor kvinnesak.
Horten hadde også en konservativ avis, Gjengangeren, som brukte mest spalteplass på
kvinnestemmeretten av de konservative avisene i Vestfold og som var åpen for argumentasjon
i forbindelse med kvinnestemmerettsreformen. Den var også den første konservative avisen
som åpent tilkjennega at den var for en begrenset stemmerett for selvstendige kvinner allerede
i 1898. Gjengangeren var militærsamfunnets lokalavis og informasjonskilde, og den tiet ikke
ihjel kvinnestemmeretten slik andre lokalaviser i Vestfold gjorde.
Militærhustruene representerte kontinuiteten i kvinnestemmerettsarbeidet i Horten. Marie
Høeg var viktig som politisk aktør og igangsetter, som inspirator og koordinator, men
militærkvinnene overtok ansvaret, og forsvant en fra stedet sammen med familien sin, kom
det nye til, og flere stod klare til å ta stafettpinnen videre. Det fantes også en Sjøkrigsskole i
tilknytning til marineanlegget, og her var høyt utdannede offiserer lærere. Deres koner var
gjerne med i arbeidet for stemmerett. Marineoffiserhustruene representerte et høyt
bevissthetsnivå i forhold til tanker og rettigheter og jevnbyrdighet mellom kjønnene, og selv
om vi nok kan si at marinesamfunnet som helhet var konservativt og tuftet på tradisjonelle
verdier, så kan vi vel tenke oss at en del av offiserene også var for en forsiktig og forberedt
kvinneemansipasjon og støttet sine husturer i deres arbeid for denne.
Hortens naboby, Holmestrand, var mindre enn de fire andre Vestfoldbyene og hadde en
historie som en sjøfartsby. Mathilde Eriksen var den drivende kraften i kvinnestemmerettsarbeidet,
og hennes tilhørighet var lærerskolen. Holmestrand kom seinere i gang med arbeidet
enn Horten, men når først lærerskolen var flyttet til byen, stabiliserte kvinnesaksmiljøet seg
rundt den ugifte lærerskolelærerinnen. På et vis hadde lærerskolemiljøet den koordineringseffekt
for kvinnesaksmiljøet som marinemiljøet i Horten hadde. Vi kan også tydelig se at
kvinnestemmerettsengasjementet helst var knyttet til et bymiljø, Eriksen stiftet to ledd, et i
Holmestrand og et i Sande. Leddet i Sande bestod nesten bare av bondekvinner, og ble
373