Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Thorbjørn Wale undersøker samspillet mellom det politiske partiet og den politiske
lokalavisen og hevder at det er 5 hovedfunksjoner en avis kan utføre: 12) Avisen kan gjennom
sin agitasjon og informasjon vinne velgerstøtte for partiet og for den enkelte politiker, den kan
gi politikere økt status ved stadig positive omtaler, den kan være partiorganisasjonens faste
støttepunkt i distriktene, den kan være utdanningssted for politikere, og den kan være en
viktig informasjonskilde for partiets tillitsmenn og politikere ved å skaffe dem opplysninger. I
avisenes kommunikasjon med leserne var det i stort monn partiene som sendte sitt budskap til
velgerne, og avisene ble kanaler som stod til rådighet for politiske partier på riksplan.
Det var vesentlig for Vestfolds lokalaviser at leserne oppfattet dem som troverdige, dette var
bestemmende for i hvilken grad avisenes forsøk på påvirkning var vellykket. Ragnar Waldahl
13) hevder at vellykket påvirkning var knyttet til mottakernes tillit til mediet og til deres
identifisering med det. Tilliten kunne knyttes til mediet budskapet ble sendt gjennom, men
graden av samsvar mellom budskapets innhold og mottakerens egne holdninger var også av
betydning. På mange vis var Vestfold en konservativ høyborg, og Høyreavisene har blitt møtt
med større tillit enn Venstreavisene. Imidlertid må man kunne si at pressen etter hvert lærte
seg teknikken som var nødvendig for å kunne påvirke i den retningen den ønsket ved hjelp av
blant annet retorikkens virkemidler. 14) I denne sammenhengen er det interessant å se på hva
slags retorikk som ble brukt av lokalavisene i forbindelse med argumentasjonen for eller imot
kvinnestemmeretten.
Pressen hadde i siste halvdel av 1800-tallet stor opinionsdannende makt. Karen Mathilde
Haugland har undersøkt den politiske offentlighet i Norge i første halvdel av 1800-tallet og
fant at avisene fra midten av 1800-tallet begynte å overta som det opinionsdannende mediet i
det norske samfunn. 15) Tidligere hadde tidsskriftene hatt denne funksjonen. Hun definerer
begrepet politisk offentlighet ganske vidt og mener at for at et presseorgan skal komme inn
under begrepet, må det ta opp aktuelle politiske, kulturelle og samfunnsmessige forhold og
forholde seg debatterende til det stoffet som behandles. Avisene skulle representere en form
for stillingstagen og engasjement i aktuelle diskusjoner. Vi vil trolig finne at avisene i
Vestfold i den undersøkte perioden representerte en slik form for "politisk offentlighet", og de
ble dermed mer deltakere i den politiske debatten enn tilskuere til den. Avisene deltok i den
politiske diskusjonen og tok stilling til de politiske hendelsene. De var meningsbærende
element i samfunnet, og representerte en form for politisk offentlighet styrt i stor grad av
redaktøren og av det politiske partiet avisen representerte. Den offentlige mening var ment å
skulle reflektere opinionens synspunkter.
Noter:
1) Martin Eide 2000. Også Jan Inge Sørbø viser til pressens oppgave som instrument for den offentlige mening.
Sørbø 1991
2) ibid s. 32
3) ibid s. 42
4) ibid s. 115
5) ibid s. 154
6) ibid s. 132
7) ibid s. 138
8) Sørbø 1991 s. 170
9) Eide 2000 s. 196
10) Thorbjørn Wale: Den fjerde statsmakt eller en annen partimakt. 1972
11) ibid s. 14
12) ibid s. 32
13) Ragnar Wahldahl sitert av Sørbø. Sørbø 1991 s. 49
14) Sørbø s. 134
15) Karen Mathilde Haugland: Presse og politisk offentlighet i 1800-tallets Norge. 1989
12