Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene ...

Kvinnene som arbeidet for kvinnestemmeretten i Vestfold, benyttet komplementariteten som
argument i sin streben etter å få medborgerrettigheter. I en diskusjon i Diskusjonsforeningen i
Horten om Kvinneforbundets formålsparagraf i 1899 ble det diskusjon rundt begrepene
likestillethet og jevnbyrdighet. Flertallet av kvinner mente at likestillethet ville gjøre kvinner
og menn like, noe som var umulig og heller ikke ønskelig. I begrepet jevnbyrdighet lå det mer
respekt for de to kjønns egenart. Samme året besøkte Betzy Kjelsberg Diskusjonsforeningen,
og hun hevdet at stemmeretten var viktigste når det gjaldt kvinnesaken, men at kvinnens natur
ikke ville endres ved hennes deltagelse i samfunnsarbeidet. Hun framhevet kvinneligheten
som en styrke for samfunnet som helhet. Gina Krog holdt foredrag i Horten i 1898, og hun
framhevet også kjønnenes forskjellighet. Hun så det som nødvendig at kvinnene fikk
stemmerett, fordi menn som var så ulike kvinner ikke kunne ivareta deres samfunnsinteresser.
I en diskusjon i Gjengangerens spalter etter foredraget, hevdet Krogs tilhørere nettopp at det
ikke var likhet kvinnene ønsket, men en erkjennelse av de kvinnelige egenskaper og
eiendommeligheter som var like viktige for samfunnet som de mannlige.
Også en av de ivrigste kvinnestemmerettsforkjemperne i Vestfold, Marie Høeg, framhevet
komplementariteten mellom kjønnene i flere av sine foredrag i Vestfold. Hun hevdet at
kvinnene kunne ha en positiv innflytelse på sedelighetslovgivning, fattigvesenet og
sunnhetsvesenet. Det var dessuten uheldig at kvinnen skulle utøve innflytelse indirekte,
”gjennem de smale Bagdøre”, uheldig for samfunnet og for den kvinnelige karakters
utvikling, mente Høeg.
Dorothea Christensen fra Sandefjord stod for en annen "kvinnesak", for henne var alt som
forbedret kvinnenes kår, kvinnesak, og hennes ståsted ble dominert av en tro på kvinnens
egnethet innenfor det husmoderlige område. Dette resulterte i at hennes agenda i det store og
hele gikk ut på å profesjonalisere husmorrollen. Likevel hadde hun nødvendigvis også en
sterk tro på komplementaritet, men kvinnens evner og særart skulle mer knyttes til
intimsfæren enn til storsamfunnet.
Kvinnens egenskaper ble benyttet som argument i en konstant diskusjon og forhandling i
denne perioden. Selv om likestilling mellom kjønnene når det gjaldt politiske rettigheter for
mange var et mål, valgte mange å bruke kjønnenes ulikhet som argument. Det er ikke
argumenter om menn og kvinners likhet vi møter i avisspaltene i inserater eller ledere eller i
foredragene til stemmerettskvinnene eller de mannlige politikerne, men ønsket om like
posisjoner for kjønnene til tross for ulikhet. Vi møter også rettferdighetskravet, dvs. troen på
at mennesker er like verdifulle og fortjener samme rettigheter, men dette er ikke basert på
forestillingen om at menn og kvinner er like. Forskjellighet ble hos mange framhevet som en
ressurs, og forskjelligheten ble en strategi i strevet etter oppnåelsen av like rettigheter mellom
kjønnene. De kvinnelige egenskapene ville etter manges oppfatning bli en presang til
samfunnet.
Mitt materiale viser en tydelig tendens: samtidig som det ble argumentert for
borgerrettigheter, argumenterte man også for at kvinnens forskjellighet fra mannen var en
styrke. Hellesund sier at særart og likestilling var peppermøenes løsning på modernitetens
paradoks: peppermøsamfunnet bygde på det det anså som kvinnelige verdier: åndelighet,
følsomhet, medlidenhet, omsorg og moral. Samtidig ble moderne maskuline idealer som
handlekraft verdsatt. 1) Forskjellighet og jevnbyrdighet var aktuelle begrep for
kvinnesaksforkjempere i perioden jeg har undersøkt, og de utelukket ikke hverandre i
diskursen om kvinnens samfunnsrolle.
370