I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

Strategier og fagforskjeller i tilpasningen til arbeidsmarkedet blant... 113
Oppsummering og diskusjon
Nyutdannede innvandrere, både vestlige (utenom Norden) og ikke-vestlige, uteksaminert
i 2001–2005, har klart høyere arbeidsledighetsrisiko enn etnisk norske.
Ledigheten er om lag like stor blant de vestlige som blant de ikke-vestlige innvandrerne.
Årsakene til høy ledighetsandel kan imidlertid være forskjellige, og
noen årsaker synes å angå vestlige innvandrere mer enn ikke-vestlige. Én årsak
kan dreie seg om at de vestlige innvandrerne har høy reservasjonslønn; mens sysselsatte
ikke-vestlige innvandrere ofte er overkvalifisert for jobben, unngår vestlige
innvandrere arbeid de er overkvalifisert for. De vestlige kan også ha flere alternativer,
for eksempel vil de ikke-vestlige i mindre grad ha returmulighet til hjemlandet.
Dataene tyder også på at de vestlige innvandrerne i undersøkelsen har særlig
kort botid. Dette kan ha medvirket til svakere norskferdigheter og færre nyttige
sosiale kontakter, noe som trolig har økt ledighetsrisikoen i denne gruppen i forhold
til etnisk norske kandidater. Det er også mulig at relevant arbeidserfaring fra
hjemlandet blant de vestlige er lite vektlagt av norske arbeidsgivere. Resultatene
indikerer også at de vestlige innvandrerne kan ha hatt en noe smalere måte å
søke jobb på enn de ikke-vestlige innvandrerne.
De ikke-vestlige innvandrerne i undersøkelsen har (i gjennomsnitt) lengre botid
i Norge enn de vestlige, og de arbeidsledige ikke-vestlige innvandrerne har
vært svært aktive jobbsøkere. Samtidig er det de ikke-vestlige innvandrerne som
totalt har høyest andel mistilpassede. Dette tyder på at ulike former for etnisk diskriminering
overfor denne gruppen er en medvirkende årsak til deres arbeidsmarkedsproblemer.
Det er innenfor fagfeltet naturvitenskap og teknologi at vestlige og ikkevestlige
innvandrere har høyest ledighetsrisiko, til tross for at en kunne vente at
språk- og kulturforskjeller har minst betydning innenfor dette fagfeltet. Jeg kjenner
ikke årsaken til at det er spesielt høy ledighetsrisiko for innvandrere utdannet
innenfor dette fagfeltet, men vil peke på at flertallet blant disse er sysselsatt i privat
sektor (66 prosent), mens flertallet av arbeidstakere i de to andre hovedgruppene
av fag vi har sett på, er i offentlig sektor (82 og 52 prosent for hhv. helse- og
pedagogiske fag og humaniora osv.).
De ikke-vestlige innvandrerne utdannet innenfor helsefag og pedagogiske fag
er i liten grad arbeidsledige, mens de vestlige med tilsvarende utdanning oftere
er arbeidsledige. Dette kan komme av tilfeldigheter i materialet, men det kan
også komme av at dette er en sektor der språk er særlig viktig. De ikke-vestlige
innvandrerne innenfor denne sektoren har muligens mindre språkproblemer på
grunn av lengre botid, og de kan også ha fordel av at velferdssektoren ønsker å
gjenspeile et flerkulturelt samfunn.
Noter
1. Fagfeltinndelingen er basert på van de Werfhorst (2002), der kulturelle fag blant annet
omfatter lærerutdanning og humaniora, og kommunikative fag blant annet inneholder
juss, medisin og sykepleie.