I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

”I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb” 59
å synliggjøre informantenes ønske om å flytte til andre land. Dels fordi erfaringen
av å ha få muligheter i Norge er reell for informantene, dels fordi denne oppfatningen
skaper et sett av nye forventninger om å lykkes i andre land.
Å opprettholde en middelklasseidentifikasjon
Informantene er fortvilet over at andre baserer sine forventninger til dem som
kompetente arbeidstakere ut fra hudfarge. Når de orienterer seg mot andre land,
forsøker de å mestre den vonde usikkerheten og opplevelsen av å ikke anerkjennes
som preger deres arbeidsliv i Norge. Ved at diskriminering oppfattes som en
viktig forklaring på manglende mobilitet, mestrer informantene sin situasjon i det
norske arbeidsmarkedet ved å plassere skylden utenfor seg selv. Dette fører til at
de oppfatter at det ikke er deres hudfarge, men blikket som ser som begrenser
deres mobilitetsmuligheter. Informantene motsetter seg det de oppfatter som
det norske blikket på den svarte afrikanske kroppen, ved å sammenligne seg med
svarte kropper som har lyktes som middelklasse i utlandet. I andre land oppfatter
informantene at de vil oppnå mobilitet og bli anerkjent som attraktive arbeidstakere.
Informantenes orientering mot andre land fungerer dermed som en mestringsstrategi.
De opprettholder sine ambisjoner om mobilitet og fortsetter å se på
seg selv som kompetente arbeidstakere, selv om de ikke er anerkjent som middelklasse
i det norske arbeidsmarkedet. Informantene yter aktiv motstand overfor rådende
forståelser av den norske middelklassekroppen. De aksepterer ikke linkene
mellom svart hud og arbeiderklassejobber. En svart afrikansk kropp i det norske
arbeidsmarkedet oppfattes av informantene å ha en annen betydning enn den
har i andre lands arbeidsmarked. Dette baserer seg på en dobbelt bevissthet: Informantene
ser seg selv flere steder samtidig og relativiserer sammenhengen
mellom den svarte afrikanske kroppen og arbeiderklasseyrker i Norge. Mestringsstrategien
muliggjør at informantene kan oppleve å være en miskjent minoritet
med få mobilitetsmuligheter i Norge, samtidig som de oppnår en lokal anerkjennelse
ved å tro på at de er verdifulle arbeidstakere som vil lykkes som middelklasse
i andre land. Når informantene snakker om å flytte til andre land for å få brukt
egen kompetanse, oppnår de både å få bekreftet en middelklasseidentifikasjon
og å opprettholde ambisjoner om mobilitet. Oppfatningen av å være attraktive
arbeidstakere knyttes til en annen tid; fremtiden, og innenfor et annet rom; andre
lands arbeidsmarked.
Må minoriteter investere i ”norskhet” for å lykkes som middelklasse?
Å identifisere den subjektive erfaringen med diskriminering er viktig for å tematisere
økonomisk integrasjon både ut fra et subjektivt og et objektivt perspektiv
(Rogstad og Orupabo 2007). Integrasjon forstås dermed som et samspill mellom
den faktiske posisjonen man besitter i arbeidsmarkedet, og hvordan den enkelte
opplever å få brukt sine ferdigheter og egenskaper i denne posisjonen (ibid.). Dette
åpner opp for et grunnleggende spørsmål: Er det meningsfylt å snakke om integrasjon
dersom den enkelte ikke opplever seg som integrert? Et fremtredende