I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

Heteroprivilegier i arbeidslivet 45
holdning ses i sammenheng med det de to andre rektorene gav uttrykk for: Lesbiske
og homofile som er åpne om sin seksuelle orientering, må både forvente og
tåle å bli (litt) trakassert.
Det er sannsynligvis – og forhåpentligvis – mange skoleledere som ville reagert
på andre og mer konstruktive måter enn det jeg har referert her. Flere av de
andre informantene forteller om gode relasjoner både til kolleger og skolens ledelse
og understreker at disse relasjonene gjør det tryggere og bedre for dem å
være åpne lesbiske og homofile lærere i sin arbeidshverdag. Mitt poeng her er
imidlertid å peke på at lesbiske og homofile lærere ikke kan ta for gitt at kolleger
og ledelse vil støtte dem dersom de blir utsatt for trakassering på grunn av sin
seksuelle orientering. Tvert imot kan det se ut som om enkelte skoleledere mener
lærerne burde vært mindre åpne om sin seksuelle orientering, for på den måten
selv å ta ansvar for å unngå trakassering. Dersom lærerne derimot velger å være
helt åpne, og på den måten ikke garderer seg mot mulig trakassering, kan det se
ut som om de også må godta og finne seg i en viss trakassering. 12
Det er en utbredt oppfatning at det er ”naturlig” for unge gutter å være homofobe
(jf. Nayak og Kehily 1997, Ambjörnsson 2004:223–224, Røthing 2007), og
at det derfor ikke er overraskende hvis de trakasserer andre gutter eller menn som
oppfattes som eller har identifisert seg selv som homofile. En slik oppfatning bidrar
til å naturliggjøre homofobi og homonegativisme. Forklaringen eller ansvaret
for trakasseringen legges imidlertid ikke på ”den homofile”, men knyttes gjerne til
de unge guttenes behov for å konstruere og markere egen heteroseksualitet
(Nayak og Kehily 1997, Røthing 2007). Gutter som uttrykker homofobi, vektlegger
imidlertid vanligvis at det er homofile menn de misliker, og at de ikke har noe
imot lesbiske kvinner (f.eks. Nayak og Kehily 1997:155, Kehily 2002:149–150,
Bäckman 2003:89). I eksemplene over var det imidlertid nettopp lesbiske kvinner
som ble trakassert. Dette peker mot et mer allment fenomen enn det som indikeres
i de typiske fortellingene om homofobe gutter. En tilsvarende alminnelighet
antydes i rektorenes respons på trakasseringen. De fokuserte på den lesbiske læreren
og la ansvaret på henne. Dette kan sies å naturliggjøre alle ikke-homofiles
homonegativisme. Naturliggjøringen av at ”de homofile” stigmatiseres og trakasseres,
forutsetter imidlertid en forestilling om at det ikke er grunnlag for å stigmatisere
og trakassere ”de heterofile”.
Det er selvsagt ikke utenkelig at heteroseksuelle lærere kan bli trakassert med
henvisning til sin seksualitet. De kan for eksempel bli mobbet for å være seksuelt
lite attraktive. Men som allerede nevnt, er ikke disse formene for sjikanering eller
trakassering begrunnet i at offeret lever heteroseksuelt. Det å leve heteroseksuelt
fremstår ikke som mulig grunnlag for trakassering i motsetning til det å leve homoseksuelt,
noe som med all tydelighet illustrerer heteroseksualitetens privilegerte
posisjon. I tilknytning til spørsmål om trakassering basert på seksuell orientering,
er det derfor rimelig å si at heteroseksuelle er dobbelt privilegert. For det
første fremstår det ikke som tenkbart at de skulle kunne bli trakassert fordi de lever
heteroseksuelt. For det andre kan de, dersom de skulle bli trakassert med henvisning
til sin seksuelle orientering – selv om dette altså fremstår som en uforståelig