I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

88
Søkelys på arbeidslivet
fiseres nøye. Et tredje, og antakelig viktigere metodisk problem er at tiltakskategoriene
(praksisplass, kvalifiseringstiltak, lønnstilskudd) er altfor grove, og tilslører
store ulikheter innenfor samme kategori. For eksempel er utformingen av praksisplasstiltaket
i Norge i svært stor grad opp til den enkelte arbeidsgiver, og oppfølgingen
fra NAV er svært begrenset (Djuve 2007). Også arbeidsmetodene innenfor
NAV Arbeid varierer betydelig fra kontor til kontor og mellom saksbehandlere.
Dermed er det uklart hva som faktisk evalueres – og muligheten er stor for at
gode og dårlige tiltak slås sammen i en og samme kategori i evalueringene, slik at
effektene slår hverandre i hjel.
Et siste poeng som bør nevnes, er mer knyttet til fortolkning enn til metodiske
utfordringer: Det er viktig å huske at de tiltakseffektene man finner, ikke uten videre
kan brukes til å sammenligne tiltak: Effektevalueringer av lønnstilskudd baseres
på sammenligning med en gruppe av ikke-deltakere som ligner på deltakerne på
lønnstilskudd. En slik analyse sier ingenting om hvordan effektene ville blitt om
deltakerne på praksisplass i stedet hadde deltatt på lønnstilskudd.
Evaluering av aktiveringstilbud i Danmark
Innvandrere utgjør 12 prosent av de ”aktiverede” i Danmark, mot 7 prosent av befolkningen.
66 prosent av dem som er på aktivering, er på såkalt utdannelsesaktivering,
som omfatter både ordinær utdanning med utdannelsesstøtte og særlig
tilrettelagt kvalifisering. 33 prosent var i jobbtrening (Geerdsen og Geerdsen
2006).
Den danske forskningen på tiltakseffekter generelt antyder at effektene på
overgang til arbeid er beskjedne. Graversen og Weise (2001) fant at for ledige generelt
var privat jobbtrening og etableringsstøtte de mest effektive tiltakene. Senere
fant imidlertid Graversen og Jensen (2006) at forskjellen mellom effekten av
privat jobbtrening og andre tiltak ikke er statistisk signifikant når det kontrolleres
for seleksjon ved hjelp av matching. Analysen tyder dessuten på at de ledige som
har størst sannsynlighet for å bli plassert i privat jobbtrening, er de som har minst
utbytte av tilbudet, og at det dermed ligger et potensial for forbedring av resultatene
ved bedre utvelging av deltakere. Disse evalueringene skiller ikke mellom effekter
for dansker og innvandrere. Det gjør imidlertid Justesen (2004, i Clausen et
al. 2006), som konkluderer med at arbeidsmarkedstiltakene har bedre effekt for
ikke-vestlige innvandrere enn for innfødte dansker. Rosholm (2005) skiller mellom
effekter av arbeidsmarkedstiltak for dagpengemottakere (som altså hører inn under
statlig arbeidsformidling og har en viss oppholdstid i landet) og ledige på
kommunal kontanthjelp, samt mellom effekter for menn og kvinner. Rosholm finner
at arbeidsmarkedstiltak for dagpengemottakere er spesielt effektive for menn
med ikke-vestlig bakgrunn. Rosholm peker videre på at jobbtrening er det desidert
mest effektive tiltaket, men at ikke-vestlige innvandrere er sterkt underrepresenterte
på dette tiltaket. Når det gjelder effekter av tiltak for kontanthjelpsmottakere,
er det store forskjeller i effekter etter etnisk gruppe. Effektene synes å være
best for vestlige innvandrere og flyktninger, mens de er dårlige for innvandrere fra