I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

46
Søkelys på arbeidslivet
tanke – regne med å få støtte fra skoleledelsen, ettersom det ikke er forventet at
folk som lever heteroseksuelt, skal tåle å bli trakassert på grunn av sin heteroseksualitet.
Oppsummerende refleksjoner
Gjennomgangstonen i intervjuene var at informantene mente det i prinsippet
skal være helt greit å være lesbisk eller homofil lærer i dagens norske samfunn.
Som jeg tidligere har nevnt, var det også stor grad av åpenhet blant dem jeg intervjuet.
Informantene fremsto som lesbiske og homofile som i stor grad tok sine
rettigheter for gitt, og som ikke minst forventet at omgivelsene, både i arbeidsliv
og fritid, ikke hadde noen innvendinger mot deres seksuelle orientering. Parallelt
med denne holdningen kommer det imidlertid fram gjennom intervjuene at informantene
på ulike måter forholder seg til noen uklare grenser for hvor ”mye
homo” de kan tillate seg å være, hvor synlige de ønsker å være, og hvor åpne de
tror det kan være lurt å være i ulike sammenhenger. Det er imidlertid vanskelig å
identifisere hvor disse grensene går. Det er dessuten uklart hvor mye usynliggjøring
og trakassering de som ”annerledes” lærere forventes å finne seg i.
En avgjørende årsak til at det er vanskelig å peke på hvor grensene går for akseptabel
og synlig homoseksualitet – både for informantene og for meg som analyserende
forsker – er en etter hvert utbredt oppfatning om at Norge er et homovennlig
land, og at det er helt uproblematisk å være homofil og lesbisk i Norge i
dag (Jfr Røthing, kommende. Se også Reimers 2007 om tilsvarende kopling mellom
”svenskhet” og homotoleranse). Dette er en forståelse som er i ferd med å få
feste i den norske offentligheten, og som, slik jeg ser det, kan gjøre det forvirrende
for informantene når de likevel erfarer at det ikke er helt uproblematisk å være
lesbisk eller homofil lærer. Det kan bli vanskelig å identifisere egne erfaringer som
går på tvers av forventningene om homovennlighet, ettersom slike erfaringer i
prinsippet ikke skal finnes eller forekomme i Norge i dag.
I internasjonal forskning på lesbiske og homofile lærere fokuseres det gjerne
på hvorvidt lærere bør ”komme ut” som lesbiske og homofile overfor sine elever
(jf. Khayatt 1997, Lehtonen 2004, Lundgren 2007), og hvordan de eventuelt best
kan gjøre det. Intervjuene mine viste at dette fortsatt er en relevant problemstilling
også for norske lærere som lever lesbisk eller homofilt. Det er imidlertid ikke
denne typen spørsmål jeg har ønsket å drøfte i denne artikkelen. Jeg har ønsket å
fokusere på situasjoner hvor lærerne allerede er åpne om sin seksuelle orientering,
for å undersøke hvordan deres erfaringer kan bidra til å identifisere heteroseksuelle
læreres privilegier, snarere enn homofile og lesbiske læreres utfordringer og
vanskeligheter. På denne måten har jeg vist at heteroseksuelle lærere for det første
kan ta for gitt at elevenes foreldre eller foresatte ikke er skeptiske til dem på
grunn av deres heteroseksualitet. For det andre har jeg vist at lærere som lever
heteroseksuelt, kan føle seg trygge på at de ikke vil bli trakassert av elever – eller
kolleger for den del – på grunn av sin heteroseksualitet. Til sist har jeg sannsynliggjort
at heteroseksuelle lærere, i motsetning til lesbiske og homofile lærere, ikke