I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

Arbeidslivets klemmer. Paradokser i det nye arbeidslivet 155
I neste kapittel skriver Berit Brandth om fedres selvutvikling og grensene mellom
jobb og hjem. Dette er en case-studie som gir kjøtt og blod til flere av poengene
hos Gullvåg Holter.
Siden det kommer tydelig fram at boken omhandler en tallmessig liten gruppe
i arbeidslivet, kunne det vært interessant med en epilog som reflekterer mer
over betydningen av å vie en hel bok til nettopp denne gruppen. En antakelse i
den offentlige debatten – at kjennetegn ved det nye arbeidslivet vil smitte over til
resten av arbeidslivet – nevnes kort i kapittel 7, men hva som eventuelt sannsynliggjør
en slik smitteeffekt, utdypes ikke.
En epilog kunne også kommentert diskrepansen mellom det som formidles i
case-studiene og de statistiske studiene. Hovedinntrykket etter å ha lest casestudiene
er at ansatte i de nye yrkene i økende grad jobber lange dager, men at
parene opplever seg ganske likestilte i henhold til tidsbruk. De statistiske analysene
viser derimot at den samlede arbeidstiden i de nye yrkene er svakt redusert,
men også overraskende at den kjønnsmessige utjevningen er svakere her enn for
andre grupper.
Boken er strukturert slik at de kvantitative bidragene kommer relativt sent (kapittel
7, 9 og 12). Dette er viktig bakgrunnsinformasjon som etter min smak gjerne
kunne kommet tidligere. Det er nyttig å få en inngående beskrivelse av hvordan
det nye arbeidslivet er operasjonalisert og kvantifisert før man dykker ned i casene.
En styrke ved boken er at den går i dybden på temaet klemmeskvis for kunnskapsarbeidere.
Mange aktørers perspektiver er ivaretatt, men aktøren på den
andre siden av bordet blir dessverre litt vag og omtales i stor grad som (den grådige)
organisasjonen og bedriften. Liten interesse for arbeidsgivere er ganske vanlig
i norsk arbeidslivssosiologi, og det kunne vært interessant med et kapittel om
arbeidsgiveres rasjonale og preferanser i forhold til dimensjonen arbeid/omsorg.
En svakhet ved boken er etter min mening at den norske institusjonelle konteksten
er for lite beskrevet. Man kan lett bli sittende igjen med et inntrykk av at
nasjonale institusjonelle særtrekk er lite viktige for hvordan arbeidslivet leves i ulike
land, og at en global ”long hours culture” brer seg. Mot slutten av kapittel 3 står
det:
Selv om Norge har kommet langt når det gjelder utviklingen av arbeidslivets
offisielle spilleregler, og myndigheter, partene i arbeidslivet og ulike pressgrupper
arbeider med å utvikle disse enda lenger i en inkluderende og familievennlig retning,
et er fortsatt virksomhetenes egne aktører som forvalter de reelle spillereglene
gjennom kontroll av avansements- og utstøtingsmekanismene.
Det er vanskelig å være uenig i dette, men effekten av det nasjonale institusjonelle
bakteppet fortjener likevel noe mer refleksjon. Både i dette og andre kapitler
er normalarbeidsdag og normalarbeidsuke et eksplisitt referansepunkt. I
Norge springer normen for og oppfatningen av hva som er en normal arbeidstid,
ut av en komparativt sett restriktiv arbeidstidslovgivning. Hva norske ansatte oppfatter
som lang arbeidstid og ekstrem tilgjengelighetskultur vil derfor kunne være
vesensforskjellig fra de størrelser som ligger bak tilsvarende begreper i USA og