I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

Hanne Cecilie Kavli
Introduksjon av nyankomne flyktninger og innvandrere i
Danmark, Norge og Sverige
Endringer i innvandringens art og omfang har gitt nordiske myndigheter
nye utfordringer. Mens 1970-tallets innvandrere gikk rett i arbeid,
krever dagens flyktning- og familieinnvandring større grad av tilrettelegging.
Introduksjonsprogram for flyktninger er det hittil mest omfattende
forsøket fra myndighetenes side på å legge til rette for en mer effektiv
integrering i arbeids- og samfunnsliv. I denne artikkelen beskrives
likheter og forskjeller i Danmarks, Norges og Sveriges introduksjonsregime
for nyankomne flyktninger og innvandrere. Søkelyset rettes
mot bosetting, finansiering og utforming av introduksjonsprogrammene,
og hvordan de tre lands myndigheter på tross av mye felles
tankegods har ulik praksis både knyttet til de nyankomnes rettigheter
og plikter, og til kommunenes frihetsgrader i utformingen av introduksjonsinnsatsen.
1
Systematiske 1 variasjoner i levekår mellom majoritet og deler av den innvandrede
minoritetsbefolkningen er etter hvert grundig dokumentert i de fleste vesteuropeiske
land. Det spesielle med de nordiske landene er dermed ikke forekomsten
av etnisk relaterte levekårsproblemer, men snarere de store ambisjonene om å utjevne
forskjellene (Djuve 1999). Avveiningen mellom hensynet til likebehandling
og behovet for tilrettelagte tjenester for minoritetsbefolkningen har ført til likeartede
løsninger i Danmark, Norge og Sverige. Nyankomne flyktninger og innvandrere
skal motta et tidsbegrenset, men relativt omfattende introduksjonsprogram. I
den grad nykommerne fortsatt har behov for støtte eller oppfølging etter endt introduksjon,
skal de betjenes av de samme tilbud og institusjoner som yter tjenester
overfor resten av befolkningen. Samtidig er det verdt å notere at Sverige har
stått overfor en langt mer omfattende innvandring i nyere tid enn Danmark og
Norge. Av Sveriges befolkning har 16,7 prosent innvandrerbakgrunn, mot henholdsvis
8,8 og 8,9 prosent av befolkningen i Danmark og Norge (Integrationsverket
2006; Ministeriet for flygtninge, indvandrere og integration 2007; Statistisk
sentralbyrå 2007). 2 Sverige har også i flere år hatt en langt større tilstrømming av
flyktninger enn Danmark og Norge. I 2007 ble det behandlet over 18 000 søknader
om asyl i Sverige, mot drøyt 4000 i Danmark og 5600 i Norge (Djuve og Kavli
2007a). 3
I denne artikkelen oppsummeres kritikken av de tre landenes introduksjonsregimer
slik den artet seg utover 1980- og 1990-tallet, og hvordan etableringen av
introduksjonsprogrammene kan leses som et svar på denne. Vi spør deretter hva
Søkelys på arbeidslivet 3/2007, årgang 25, 73-84. ISSN 0800-6199
© 2008 Institutt for samfunnsforskning