I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får du en jobb

Julia Orupabo
”I andre land betyr ikke hudfarge noe, har du papirer, så får
du en jobb”
Temaet for denne artikkelen er opplevelser av diskriminering og mobilitetsmuligheter
hos ikke-hvite arbeidstakere som befinner seg i jobber
der de ikke får brukt sin kompetanse. Gjennom intervjuer med høyt utdannede
personer med minoritetsbakgrunn, ønsker jeg å undersøke
hvorfor informantene fra afrikanske land opplever at den ”svarte afrikanske
kroppen” og den ”norske middelklassekroppen” er to kategorier
som utelukker hverandre. Artikkelen viser hvordan ulike individer møter
forskjellige forventninger til hvilket yrke de passer til i stillingshierarkiet.
Hvilken betydning har disse forventningene for individets ambisjoner
og oppfatning av egne mobilitetsmuligheter i det norske arbeidsmarkedet?
Et sentralt mønster er at informantene som har erfaringer
med diskriminering, snakker om å flytte til andre land for å realisere
seg som middelklasse. De oppfatter at hudfarge ikke betyr noe i
andre land – så lenge man er kompetent og har kvalifikasjonspapirer,
vil man lykkes. 1
I 1 Likestillings- og diskrimineringsombudets (2008) kartlegging av etnisk diskriminering
i offentlig sektor, blir det hevdet at en viktig forutsetning for å lykkes i arbeidet
mot diskriminering er å la innvandrere fortelle om sine diskrimineringserfaringer
i arbeidsmarkedet. Om arbeidet mot etnisk diskriminering skal ha troverdighet,
må ledere og ansatte få kunnskap om hvordan møtet med norske virksomheter
kan oppleves for innvandrere. Å synliggjøre den subjektive erfaringen
med diskriminering er således artikulert som en viktig faktor i regjeringens kamp
mot diskriminering.
Men hvordan skal man gripe den subjektive erfaringen som diskriminering
utgjør? Debatter om opplevd diskriminering har en tendens til å låse seg fast i
diskusjoner om hvordan vi skal definere og operasjonalisere rasismebegrepet, og
om de som opplever rasisme, er hårsåre, eller om det heller er tvert om – at vi
bare ser bare toppen av isfjellet fordi mange holder diskrimineringserfaringen for
seg selv. Studier av den subjektive erfaringen med diskriminering har tidligere vist
at kun to av ti erfarer diskriminering (Rogstad 2004). Liens (1997) studie av norskpakistansk
ungdom viser et lignende mønster. Få av informantene hadde opplevd
noe som de selv eller forskeren kategoriserte som rasisme. Prieur (2002, 2004)
og Andersson (1999) fant på den annen side at mange unge med minoritetsbakgrunn
har erfaringer med rasisme og etnisk diskriminering i Norge. Ifølge tall
fra SSB (2008) levekårundersøkelse har halvparten av innvandrerbefolkningen
Søkelys på arbeidslivet 1/2008, årgang 25, 51-62. ISSN 0800-6199
© 2008 Institutt for samfunnsforskning